Jeg fikk bange anelser av den patetiske åpningen. Langsomt kommer George Falconer (Colin Firth) gående i snøen, bort til en mann som ligger død ved en veltet bil. Så kysser han den forulykkede.
Heldigvis redder
Ford seg i land med at scenen er en drøm, ikke bare en romantisert skildring av et tragisk øyeblikk.
Firths langsomme bevegelser blir et gjennomgående stiltrekk som underbygger den såre sinnsstemning som litteraturprofessor Falconer befinner seg i. Hva er meningen med å leve når den mann han har elsket i 16 år, er død? Er det ikke best å skyte seg?
Ford finner gode uttrykk for Falconers sorg. Tiltaksløst glor han ut av boligen der kjæresten ikke lenger er, eller kikker passivt på omgivelsene i et perfekt gjengitt 1960-talls Los Angeles mens han lar minnene passere revy. Firth mestrer den krevende kunsten å formidle følelser ved hjelp av ørsmå rykninger i ansiktet. Meget bra.
Samtidig balanserer han hårfint over i komikk når Falconer forsøker på å ta livet sitt. Det gir filmen en ironi den vinner på.
En stund ser
det nemlig ut som Ford dyrker sår lengsel hos ensomme homser i en tid da slik kjærlighet måtte usynliggjøres. Falconer blir sjekket opp av en yngling, billedvakkert framstilt av Nicholas Hoult. Akkurat det minner om Christopher Isherwood, forfatter av romanen bak filmen. 48 år gammel innledet han et mangeårig forhold til en tenåring.
Men filmen vokser ut av det homoseksuelle skapet og den estetiserte tiltrekningen til unge menn. Når Julianne Moore omsider får utfolde seg på lerretet i rollen som fordrukken, ulykkelig fraskilt, skjer det i gnistrende flott samspill med Firth. Endelig sier Ford noe til enhver, uansett seksuell legning. Det handler om vår evne til å tåle livets tilskikkelser uten å dras ned i selvmedlidenhetens sugende kvikksand.
Det gir filmen en viss dybde, ikke bare perfekt overflate.