Filmen har en fortelling om ingenting der bildene fungerer som skoleflinke små vignett-hilsener fra de som ikke interesserer seg for en eneste ting i hele verden. Filmen består av vesentlighets-simulerende visuell pludring, den smisker for lettvinte løsninger og sliter leddsmerter på seg i forsøk på å få oss dramaturgisk bortskjemte filmkikkere til å bli langvarig interesserte i en sjøldau fortelling om poengløse søsken som finner hverandre igjen på tross av at de er adopterte vietnamesere.
Den ene hovedpersonen er en slags silkedrittsekk fra Holmenkollen eller et annet revylatterlig sted, og han bruker kjønnsord på arbeidsplassen og vedvarer et trist ansiktsuttrykk som ville ha forstyrra nattesøvnen til eselet Tussi. Rikmanns-unger er stort sett alltid sexy, men ekle i barnefilmer, for vi elsker dem slik. I denne filmen har brysomheten en psykologisk grunn. Søsken-atskillelsen. For et annet sted i Oslo driver ei trist vietnamesisk jente og lager catering-mat, og da den farsefreske polske hushjelpen til rikmannsfamilien ved et mirakel oppdager slektskapet, blir hun enda tristere, men avvisende.
Enda et annet sted i Norge har en ung soldat skyldfølelse fordi han skjøt på folk i Afghanistan. I noe som likner folkehøgskulekortfilmen «Kva kjenner soldaten når han kjem heim frå fronten?» gjennomgår han vonde drømmer, flashbacks og verbalt innestengt sinne. I tillegg vil ha hevne seg på en VG-fotograf som jukset med bildene fra fronten.
Alt dette skjer i en småpike-søt kinematografi. Replikkene er daudere enn sms-samtaler. Fotograferingen er konditori-flink og upoengtert; det er som om filmen flyter av gårde på en lun strøm av marsipan. Nærbilder i amatør-motlys. Død elg som ufrivillig vittig metafor for skutt afghaner. Bildet er for så vidt betegnende for filmens uvesentlighet som samtidsskildring: Afghanistan-krig i Norge er en død elg. Jeg har vært innom Hotel Cæsar-episoder med mer intelligent konflikt-materiale – og ikke minst, bedre dialoger.
Hva skyldes denne elendigheten? «Upperdog» ble til i det store norske fornemmelses-helvetet. Hele filmen kan sammenfattes i den unnfalne takk-for-i dag-setningen «vett’kje eg». Uklarhet blir eufemisert av stilsvakhet. Fordi alle ser ut som om de er på vei til pasient-ombudet for å klage på medisinene sine, oppstår egentlig en tragisk illusjon om innhold. Tro meg: Det er bare luft i magen.