Ingen mennesker går ut og gjør noe lenger; de sitter i opplevelses-maskinen sin og styrer sin surrogat med tankene. Går det egentlig an? Har reparatørene noensinne fått kaffemaskinen på din jobb til å funke? Vet du om noen app-er eller installasjoner eller pc-programmer eller trådløse forbindelser som er i orden? Vi trenger ikke frykte teknologien. Falken måtte ha henta surrogaten din før han kom over nærmeste brøytekant. Den hovedpersonen som egentlig mangler i denne filmen, er forbrukerombudet. Han ville fått mye å gjøre.
Men «Surrogates» er elegant laget. Surrogatene til folk er ute og fester flørtent med andre surrogater, og de hygger seg på våre vegne i et livløst og sorgløst Bret Easton Ellis-liv. Willis spiller politimann og blir representert ved en Ken-glatt Hennes & Mauritz-surris, mens han sjøl sitter utrøstelig gråskjegga og ser ut som en dårlig vedlikeholdt norsk forfatter med mange twitterfølgere. Han er blitt tviler, en slags naturverner eller anorakk-blogger. «Jeg vet ikke hvem du er, for jeg ser bare utsida di.» Det samme som Adam sa til Eva rett før Gud kom løpende med løvverket.
Så kommer den lekne mc-morderen og stråler surrogatene så heftig at vertspersonen dør.
Dermed oppstår filmens frustrerte etterforskning og den gamle sci-fi-installasjonen The Company. Vi må engasjere oss i den gamle skurke-fusjonen mellom Forsvaret og Næringslivet, for handlingen kunne vært henta fra en litt uinspirert Batman-tegnefilm fra 1991. Men «Surogates» er fin å se på. Dessuten er det litt kult med surrogater. Fordi de bare er maskiner, kan man ustraffa kjøre på dem med et friskt kling og et flott klang.