Men på en mer sjarmerende måte. Shane Ackers særegne animasjonsfilm forteller om et helt nytt robotfolk. De ser ut som om de er satt sammen av Husflidens sekkestrie og elektronikk-dunken til resirkulasjonsanlegget på Forus. De har hyggelige, naive og vennlige fjes, og de undrer seg åpenbart over verden slik de første menneskene gjorde da de landet på Gardermoen. De har en sår, post-apokalyptisk oppfinnsomhet, og vi elsker opprinneligheten og uskylden deres.
Menneskene er borte. Menneskene fant opp maskinene, og maskinene klarte deretter å finne menneskene og utslette dem. Nå jakter skramlende metallbeist på alt som beveger seg, for de livnærer seg av sjel og livskraft. Den siste professor klarte å gi sjela si til sekkefolket. Det bærer videre våre forvirra tanker og følelser, og sånn ser sekkisene ut.
Filmen er dyster som en garasje-rydding og fascinerende å se på. Nummer 9 er en strie-robot med glidelås foran, og han våkner plutselig i en leilighet og vet ikke hvem han er. Verden er i illevarslende grønsjebrunt og forsømte rustfarger. Snart treffer han en annen liten forskremt skapning. Før de har rukket å ta stilling til tilværelsens gåter ledes guttene av en slags kardinal med sjefs-forestillinger om ting og egen torpedo.
Alle disse skapningene er skjønne hinsides beskrivelse, og den estetiske flørten bærer filmen gjennom en litt sidrumpa historie. Dette er den helt forskjellige tingen du skal unne deg dette halvåret.