To dager etterpå lå den i posten, og så forsvant jeg inn i en langvarig, blodtrykkslav undring som renset sjelen for alt den har opplevd og etterlot den som en heliumfrisk rocke-ballong; lykkelig fylt av iherdig ingenting. Det var aldeles utrolig deilig.
Dokumentarfilmen om Woodstock-festivalen får til deg til å oppleve et helt hverdagslig mirakel. Mennesker i bare overkropper søkte som sci-fi-vandrere mot festivalen på den amerikanske landsbygda, drevet av en intuitiv forvirring. Som en av dem sa: Folk bare leter etter noe.
Musikken starter med den tannløse bluesmannen Richie Havens som dundrer den akustiske gitaren sin som om han spikra det uferdige scenegolvet. Han vandrer rundt med svett spøkelsesrygg og er en karismatisk skikkelse fra et vakkert støyende folkeslag. Å se og høre Havens synge «Freedom» på Woodstock er noe av det største du kan oppleve.
Det fortsetter bra også. Joe Cockers live-versjon av «With a little help from my friends» er som å se romfart. Cocker forsvinner inn i geberdene sine som om de var magiske besvergelser og luftsvømmer langt inn i en annen dimensjon. Joan Baez kommer og kjeder oss som en påminnelse om hvorfor Bob Dylan var uhøflig mot henne før i tida, Roger Daltrey i The Who synger med syttitallsmager sixpackmage.
Den ene etter den andre, og det merkelige er at det ikke fantes en eneste hedning blant 500.000 mennesker. Sånn var 1969.