Det er vrient å si presist hva grunnen er, men "Solan og Ludvig – herfra til Flåklypa" lander ikke så pang i bevisstheten og følelsene som forgjengerne. Da tenker jeg selvfølgelig først på tidenes største norske filmsuksess: "Flåklypa Grand Prix" (1975, Caprino Filmcenter), der de kvalmeskapende bilrace-scenene er uforglemmelige.
Men også den herlige vinterhistorien "Jul i Flåklypa", full av fyndige replikker fra et knippe merksnodige figurer, signert Rasmus A. Sivertsen og hans team i 2013. ## Bommer på timing
Begge forgjengerne lot lista ligge skyhøyt. Maipo film, som har avtale med Aukrust-stiftelsen om tre Flåklypa-filmatiseringer, har en skikkelig utfordring med å holde nivået.
I Sivertsens andre forsøk river han ikke i hoppet, men bommer av og til på timingen av replikker, kommentarer og klipp, særlig i starten. Det fører til øyeblikk der dukkene bare står og glor, akkurat noen sekunder for lenge.
Men legger vi pirket til side, er det fullt mulig å gi seg hen til en konflikt som er lett gjenkjennelig fra norske by— og bygde-rivaliseringer: Hvem er best, Slidre eller Flåklypa? Mer håndfast: Hvem klarer raskest å frakte en svær ost fra Slidre til Flåklypa, uten bruk av motorkjøretøy?
Revitaliseringen av Osteløpet ville neppe blitt noe av om ikke den selvsikre kråka Solan Gundersen inngår et famøst veddemål med Slidres middels store sønn, meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold. Vinner Flåklypa-laget, får de overta Slidres dampysteri, vinner derimot Slidre, ryker oppfinner Reodor Felgens verksted og hus.
Dermed er det duket for et kappløp som kan bli skjebnesvangert for våre helter, kjekkasen Solan, det vettskremte pinnsvinet Ludvig og den trauste sykkelreparatøren.Sjangermessig blir filmen en road-movie der to konkurrerende lag må forsere Snubleskauen, Helsikesjuvet og en diger fjelltopp, men holde seg i ro straks sola har gått ned og ingenlunde gå videre før den har stått opp igjen. Det siste viser seg på en herlig måte å bli avgjørende for utfallet. Bra!
Manusforfatter Karsten Fullu holder spenningen greit oppe ved hjelp av kraftige tilbakeslag for Flåklypa-laget. Solan har jo ikke forutsett at Kleppvolds meieriassistent er med på laget, selveste Emanuel Desperados, en irriterende mutt krysning mellom sjimpanse og gorilla. Da hjelper det lite at Reodor varter opp med oppfinnelser av typen sprettstøvler.
Dessuten feilberegner den overivrige Solan spretthoppene sine, noe som gjør kryssingen av Helsikesjuvet ekstra spenningsfylt. Summen av tilbakeslag sørger smått om senn for å jekke ned kråkas selvsikkerhet de nødvendige hakk.
I "Jul i Flåklypa" fikk vi en kostelig parodi på tabloidjournalistikk, representert ved redaktør Frimand Pløsen, hans trøtte medarbeider Melvin Snerken, samt en sprø presserobot.
Disse er på ferde igjen i dekningen av Osteløpet. Særlig er jeg svak for redaktør Pløsen som tolkes med fantastisk stemmebruk av Kåre Conradi. Men karikaturene av hans medarbeidere virker ikke like poengterte og friske som forrige gang.
Gleden ved Flåklypa-universet livnærer seg mye på det nostalgiske gjensynet med Aukrusts rare karikaturer med urkomiske navn. Men mens jeg satt der og ventet på finalen, slo det meg hvor mannsdominert persongalleriet er, som et ekko fra et 1960— og -70-tall da mennene dominerte yrkeslivet. I herværende film er kvinnene redusert til publikummere.Pussig da at konklusjonen virker så – unnskyld meg – feminint harmoniserende: Vinneren av osteløpet tar ikke alt likevel.
Det får være grenser for hvor snillistisk man må bli i en familiefilm.