Bittersøte karikaturer av mennesker som har levd en stund, er en krevende sjanger. Regissør Gunnar Vikene lyktes bare delvis i fjor med en svartsynt story om en aldrende møbelhandler som ser IKEA stjele kundene fra ham. Idet han skal ta sitt miserable liv, mislykkes han.
Like fåfengte forsøk på å avslutte det hele gjør Ove, en 59-årig enkemann som har gått i stå. Å fortelle hvorfor livets gang har gjort ham så gretten og dernest skildre hva som redder ham fra en selvvalgt død, er denne filmens prosjekt.
Balansekunst
Romanen "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman har solgt godt i Sverige og Norge. Men å overføre bokas humor til filmlerretet krever en stram balansering mellom komikk og tragedie, karikering og realistisk skildring.
Regissør Hannes Holm (Klassefesten) lykkes delvis. For det gjør vondt å se hvordan den ensomme mannen prøver å henge seg i stuetaket, i godt regisserte scener som Lassgård spiller med tragisk alvor. Ove lengter etter å havne på kirkegården der hans vakre, elskede Sonja allerede har fått sin grav.
Eddikskrukke
Selvfølgelig blir selvmordsforsøkene avbrutt slik at livet (og filmen) kan rulle videre. Ove, som har akkurat har mistet jobben og bruker mye tid på å passe på at ingen bryter innkjøring-forbudt-skiltet mellom boligene, blir forstyrret av livsglade, nyinnflyttede naboer. Det redder livet hans og langsomt også humøret.Likevel svikter Holms balansekunst noe underveis. Det blir for mange scener med Ove som eddikskrukke og regelrett irriterende å høre at vennskapet med naboen Rune røk bare fordi Saab-entusiasten ikke tålte at den andre kjørte til Volvo.
Lærte ikke Ove noen verdens ting av sin elskelige, rause Sonja før hun døde?