Temaet har flere regissører vært innom før (Inarritu i "Babel", Moodyson i "Mammut"): Hva gjør det med menneskelige relasjoner at kvinner arbeider som hushjelp langt hjemmefra og mister kontakten med egne barn?
Men der nevnte regissører laget alvorlige dramaer, tyr brasilianske Anna Muylaert til en lett humoristisk vri med ironiske undertoner.
Reservemor
Val har reist fra landsbygda i nord-Brasil for å bli en del av tjenerskapet i en rik Sao Paulo-familie. Så travel har husets frue vært at den bortskjemte sønnen hennes har fått et kjærligere forhold til hushjelpen enn til sin egen mor.
Sin egen datter, Jessica, har Val derimot mistet nærheten til etter ikke å ha sett henne på hele 10 år.
Men da unge, freidige Jessica kommer til storbyen for å studere, røskes det opp i usynlige, sementerte klasseforskjeller i rikmannsvillaen. Brått blir det åpenbart for oss at en hushjelp, om hun enn blir aldri så godt behandlet av herrskapet, likevel opererer innenfor grenser i herre-tjener-forholdet som ikke må krenkes. Som det at badebassenget er forbeholdt husets eiere og absolutt ikke dets tjenerskap.Slikt forstår datteren seg slett ikke på og nekter å godta.
Ulikhet mellom folk
Gjennom en rekke episoder avkler Anna Muylaert en verden av ulikhet mellom mennesker, styrt av det faktum at noen få svært rike familier gir arbeid og inntekt til mange langt fattigere mennesker, men dermed også begrensninger i frihet og livsutfoldelse.
Regissøren har lagt perspektivet hos Val der hun febrilsk prøver å tekkes arbeidsgiverne mens hun strever med å få et godt forhold til sin egen datter. Morsskikkelsen som vil alle vel, fungerer fordi hun spilles av den sjarmerende og livsglade Regina Case, noe som ga filmen Publikumsprisen i Berlin sist vinter.
Når filmen likevel ikke treffer spikeren helt på hodet, skyldes det at jeg betviler at en ung jente fra landsbygda ville våget å være så frimodig i et fremmed hus hos overklassen. Men som et humoristisk skråblikk på et dypt alvorlig tema er "Min andre mor" grei og underholdende nok.