"Gud finnes. Han bor i Brussel". Slik kommenterer en jentestemme kameraets bevegelse inn i en belgisk blokkleilighet bebodd av far, mor og barn, nærmere bestemt Gud, hans kone og deres 10 år gamle datter Ea.
En eldre sønn har allerede flyttet hjemmefra. På skatollet står JC, en klassisk Jesus-figur i porselen med hånden løftet veiledende i været. På veggen henger Leonardo da Vincis maleri "Nattverden" der de 12 disiplene sitter til bords rundt sin Mester.
Det er ingen idyll over bildet som Ea tegner av sin gretne, whiskydrikkende far, Gud. Han er et regelrett råskinn der han låser seg inn på kontoret for å lage alskens banale universalregler som gjør tilværelsen enda surere for menneskene på jorda. Hvis datteren opponerer, får hun bank med fars belte.
Hva i all verden er dette? Jo, en svart, surrealistisk komedie som herser med det patriarkalske, autoritære gudsbildet som har preget kirkehistorien, iallfall fram til kvinnekampen på 1970-tallet veltet om på mye i protestantisk teologi, mindre i katolsk.Hva biskop Erling Pettersen synes om filmen, kan du lese her:
Den belgiske regissøren Jaco Van Dormael, medforfatter av manuset, antyder at rebellen Jesus Kristus ikke fikk gjort nok da han dro til jorda og fant sine 12 disipler. I en underfundig, kreativ scene begynner storebror, altså porselensfiguren på skatollet, å røre på seg og støtte lillesøsterens opprørstrang: Dra til jorda via vaskemaskinens utløp (for et påfunn!) og finn seks nye apostler, er budskapet hans.
Men før Eas exodus til Brussels gater og parker hacker hun seg inn i Guds pc og lager krøll i faderens system. Til alle klodens mennesker sender hun sms med nøyaktig klokkeslett og dato for når hver og en skal dø. Det fører til svært ulike reaksjoner, alt etter om dødsdagen er like om hjørnet eller uendelig fjern.
Slik sikrer regissøren seg en story der Ea kan lete opp seks skikkelser med ulike skjebner: Den vakre Aurelia med perlende latter, men full av ensomhet fordi hun er kreftsyk. Jean-Claude har en dødskjedelig regnskapsjobb, men elsker å studere fugler. Sexgale, ytterst ensomme Marc har aldri funnet en kvinne å elske. Nå har han 83 dager igjen å leve. Francois, en fyr full av aggresjon, vil gjerne drepe noen. Martine (spilt av selveste Catherine Deneuve) får vite at hun skal dø lenge før ektemannen og skaffer seg i stedet en gorilla (!) å hygge seg med. Gutten Willy har få dager igjen på jorda, men ønsker å bli jente før han dør.
Van Dormael treffer ikke alltid blink med sine seks nye evangelister, til det er enkelte påfunn ikke meningsbærende nok. Men samspillet mellom Ea og dem er frigjørende og ofte rørende. Hun samler opp deres tårer og lytter seg fram til en musikk som passer hver enkelt. Slik blir den bisarre komedien akkompagnert av utsøkt musikk, fra Händel og Purcell til sirkusmusikk og visesang.
Det er alltid farlig å sette store lignelser i sving slik Van Dormael har våget. Tilskueren kan henge seg opp i detaljer som ikke fungerer. Men måten regissøren lander det hele på og inkluderer Gud Moder i himmelen – hun som først virker irriterende tafatt og altfor enkel – er overrumplende og aldeles herlig.
Det får holde å nevne stikkordet feminin nyskapelse, resten må dere se selv. Og så er det en lettelse, spør dere meg, at menneskene i den virkelige verden ikke kjenner sitt nøyaktige dødsøyeblikk.
Hvor det blir av filmens fæle Gud Fader til slutt? Jeg må le: Han forvises til et samlebånd i et land langt, langt borte.
Eksempler på andre religiiøse komedier og allegorier er omtalt her: