Sjangeren biografisk dokumentar er vrien når regissøren vil løfte fram en person som har utmerket seg. Faren for at resultatet blir et glansbilde og en ensidig reklameplakat for den gode saken, er overhengende.
Regissør Davis Guggenheim («En ubehagelig sannhet», klimafilmen til Al Gore) unngår ikke helt den fella at hjertesaken til Malala Yousafzai — alle jenters rett til skolegang - gjentas litt for mye. Har vi ikke skjønt dette fra før?
Sterk forhistorie
Min skepsis stilner gradvis. Riktignok kan vi fortellingen om 15-åringen som ble skutt i hodet av et Taliban-medlem fordi hun forsvarte pakistanske jenters rett til utdannelse. Men det er sterkt å få detaljer fra forhistorien om hvordan mulla Fazlullah i Malalas fødeby Mingora først drev med vennlige formaninger til alle kvinner over byens høyttalere.
Men snart utviklet mullaen seg til en kynisk og voldelig Taliban-leder som besørget bombing av politistasjoner og 400 skoler, samt forbød jenter å gå på skole. I kjølvannet av ødeleggelsene fulgte likvidasjoner av folk som våget å tale ham midt imot.
Dypere innsikt
Dokumentariske nyhetsklipp og enkle animasjoner formidler storyen. Slik gir filmen en dypere innsikt i hvor ille det var å bo i Swat-dalen og hvor forunderlig modige Malala og hennes far Ziauddin var som sto åpenlyst fram mot Fazlullah og hans maktsyke menn.
Man kan få lyst til å knipse vekk bildet av prektige mennesker som alltid brenner for saken sin. Men det nytter ikke med Malala. Verdens yngste fredsprisvinner har en ydmyk og stillferdig væremåte, kombinert med et så standhaftig mot at man bare må bøye seg i respekt.