Det er en knallsterk film den svenske spillefilmdebutanten Magnus von Horn har skrevet manus til og regissert selv. Med tanke på enkelte tragiske mord med unge gjerningsmenn som fra tid til annen finner sted i bygd og by, er problemstillingen dessverre relevant.
Bakgrunnen er at von Horn leste politirapporter om forbrytelser begått av ungdommer. Da fant han en historie som berørte han spesielt: En 15-år gammel gutt hadde drept sin kjæreste fordi han ikke orket tanken på at hun hadde forelsket seg i en annen. Mellom linjene i hans bekjennelse av den grusomme forbrytelsen fantes en blyg, ung gutt. Han tilsto drapet, men hadde ingen anelse om hvordan kan kunne ha gjort noe så forferdelig. Han var redd, ulykkelig forelsket og forsøkte å sone sin forbrytelse. Ingen hjalp ham med følelsesmessig å bearbeide tragedien, forteller regissøren.
I filmen møter vi 16-åringen John idet hans pappa, bonden Martin, kommer til fengselet for å hente ham hjem etter to års soning. Far og sønn har blitt enige om at han skal flytte tilbake til gården og begynne på videregående skole sammen med elevene som en gang var hans venner. Guttens taktikk er at han skal oppføre seg prikkfritt slik at ingen får noe å klage på ham for. Nådeløse etterskjelv
Men det jordskjelvet som et drap i bygda en gang var, får sine nådeløse etterskjelv. At John dukker opp på butikken og skolen, blir for provoserende. I et nøkternt bildespråk mestrer von Horn å skape sitrende scener, fra offerets fortvilede mor som går i strupen på ham vilt og plutselig, til medelever som mobber og fryser ham ut i klasserommet og kantina.
Det interessante med von Horns drama er at han særlig undersøker hvordan aggresjon får utløp hos gutter og menn som er lite flinke til å snakke om følelser. Johns enslige pappa (sterkt spilt av den erfarne Mats Blomgren) eksploderer når han ikke vet hvordan han skal takle den hjemvendte sønnen. En dement bestefar griper til geværet da familiens hund blir alvorlig syk, og tidligere kamerater blir ekstremt voldelige når de vil straffe John for det han har gjort.
Distansert kamera
Når etterskjelvene virker så filmatisk sterke, skyldes det at von Horn kontrasterer dem med kjedelige hverdagsscener fra arbeid og måltider hjemme på gården. Bruk av til dels distansert kamera og vinkler som så å si bommer på motivet idet volden eksploderer, gjør faktisk et vel så sterkt inntrykk som direkte nærbilder.
Fagfolk vil si at i en norsk kommune ville ettervern og barnevern trådt til og fulgt opp. Men i den svenske småbygda er slike institusjoner tydeligvis fraværende. På skolen sitter en skjelvende rektor og hennes lærere som gjerne vil skape harmoni. De blir vettskremte vitner til hvor vanskelig forsoning og tilgivelse er, selv om de iherdig prøver i bidra til dette. At den minst forsonlige er far til Johns tidligere venn, blir slående framstilt.
Gode skuespillere
De unge skuespillerne gjør en utmerket innsats, i særdeleshet Ulrik Munther som den sammenbitte John og Loa Ek i rollen som den nytilflyttede jenta som gir ham en sjanse. Hovedpersonens lillebror (ukjent barneskuespiller) er fint instruert.Én eneste gang lyder utbruddet "dødsstraff" som et ekko fra land der de tyr til enkle svar på behovet for hevn. I den rettstradisjonen står verken Sverige eller Norge.
von Horn har laget en ypperlig film om hvor vanskelig det er å møte mennesker som har trådt fullstendig feil, men som likevel bør få en ny sjanse etter endt soning.
Les også anmeldelsen av filmen "Hevn" med beslektet problematikk: