Filmtittelen kan få en til å tro at regissør Steven Spielberg har laget en heftig spionthriller, men det er en overdrivelse. "Spionbroen" bygger på en sann historie fra 1950-tallet som endte i fangeutveksling av spioner mellom USA og Sovjetunionen. I sentrum står den iherdige forhandlingsinnsatsen til advokat James B. Donovan, spilt av Hanks.
Det filmen mangler av ytre action, tar den derimot langt på vei igjen i indre spenning, en interessant historie, godt beskrevne personkonflikter og fine rolletolkninger. Fremst i så måte er Hanks som imponerer med sin framstilling av den ytterst stødige forsikringsadvokaten Donovan. Han ble sist på 1950-tallet brått utpekt til å forsvare den sovjetiske spionen Rudolf Abel fordi amerikanerne ville vise kommunistene at i Vesten blir selv en utenlandsk forræder gitt en forsvarsadvokat.Spionen på sin side tolkes av den britiske skuespilleren Mark Rylance med ypperlig tilbakeholdt mimikk og knappe, lakoniske replikker. Bra.
Ikke dødsstraff
Til mange av sine landsmenns ergrelse, for ikke å si sjokk og protester, gikk Donovan så godt inn for forsvareroppgaven at spionen slapp dødsstraff. Dermed kunne Abel brukes som forhandlingskort noen år senere da en amerikansk pilot, Francis Gary Powers, ble skutt ned i et spionfly over Sovjetunionen.
Av særlig norsk interesse er at Powers' fly var på vei fra Peshawar til Bodø lufthavn som USA i hemmelighet brukte som mellomstasjon, noe norske myndigheter den gang benektet på det sterkeste. Men slike detaljer dropper regissøren å nevne.
Todelt handling
Et eldgammelt dramaturgisk ideal hentet fra Aristoteles kalles "handlingens, stedets og tidens enhet". Her har Spielberg en klar utfordring i sitt manus, forfattet av selveste Ethan og Joel Coen: Prosessen mot Abel foregår med flust av innendørsscener i diverse rettssaler i USA i 1957, mens de intrikate forhandlingene om fangeutvekslingen finner sted i et vinterkaldt Øst-Berlin i 1960, like etter byggingen av Berlin-muren.
Følelsen av å se en to-delt film er med andre ord påtakelig. Det blir Tom Hanks oppgave å lime igjen kløften i sted, tid og handling. Med en intens tilstedeværelse og en god porsjon ironisk snert takler han CIA-agenter med tvilsom holdning til demokratiske verdier, men også østtyske og sovjetiske forhandlingspartnere av ymse slag.Spielberg vil selvfølgelig noe mer enn bare fortelle en historie fra a til å, han vil løfte fram et ideal og noen verdier og gripe oss med dem: Donovan nekter å gi etter i sin kamp for enkeltindividet selv om han stadig motarbeides fra ulike hold, inkludert et kynisk CIA. Det sympatiske er at filmen lar advokaten finne inspirasjon og styrke i noe den russiske spionen Abel forteller, nemlig et barndomsminne om en mann som ble stående etter å ha fått uendelig med juling.
Gjennom det stillferdige vennskapet som vokser fram mellom spionen og hans forsvarer, bygger "Bridge of Spies" en bro mellom øst og vest, noe som sannelig trengs i disse ulvetider.
At en klok forhandler er gull verdt i politiske krisetider, framgår til slutt av filmens rulletekst. Der fortelles det at Donovan lyktes i å få satt fri over 9000 fanger etter konflikten i Grisebukta på Cuba i 1961.