Den tyske regissøren Wim Wenders har begått filmklassikere som "Paris, Texas" (1984) og "Lidenskapens vinger" (1987), men er vel så bejublet for utsøkte dokumentarer som "Buena Vista Social Club" (1999), "Piña" (2011) og "Jordens salt" (2014). Når han igjen prøver seg på spillefilm, har han like godt valgt et manus fra norske Bjørn Olaf Johannessen. Men at "Everything will be fine" langt fra er en så god og relevant film som den kunne ha vært, må Wenders selv ta størstedelen av ansvaret for gjennom sine merkelig, jålete kunstneriske valg.
Historien kretser rundt forfatteren Tomas (James Franco), som uforskyldt havner i en tragisk ulykke hvor en gutt mister livet. Det tragiske øyeblikket skaper traumer og livsvarige arr både i Tomas, guttens mor (Charlotte Gainsbourg) og guttens bror. Over en periode på 12 år følger vi de forskjellige involvertes sorgprosess og den lange veien tilbake til en "normal" tilstand der man tror på at alt blir bra til slutt. I en film med en så positiv tittel hadde det ikke gjort noe med noen flere glimt av lys.
Det er mye interessant å gripe fatt i her for en film. Johannessens manus setter fingeren på mye, både de universelle og ekstremt selvsentrerte sidene av sorgprosessen. Dette har Wenders dessverre valgt å framheve med mye luft og tid mellom replikkene, som også har en knapphet som gir sterke assosiasjoner til skandinavisk lynne. Og med en stakkato og affektert rytme på toppen, blir det altfor mye.
James Francos lidende kunstner spilles med en nummenhet som heller mot neddopet. Formen skygger til de grader for innholdet, og formen tilfører ingenting. Og hvorfor må vi se dette kammerdramaet med 3D-briller på? Et ubegripelig og jålete valg av en ellers så fin filmskaper.
Les også:
Les også: