I disse turbulente tider da mennesker med ulik kulturell og religiøs bakgrunn fristes til å nedkjempe hverandre, er det all grunn til å hilse velkommen kunstuttrykk som bygger bro over motsetninger.
Regissør David Oelhoffen går tilbake til det første året i den blodige Algerie-krigen da hjemlandet Frankrike slåss innbitt mot nasjonalistiske muslimer som ville løsrive seg fra kolonimakten. Filmens "indianere" er muslimske opprørere, "cowboyene" er franske soldater med ordre om å slå ned motstandskampen.
En novelle av Camus
Men i stedet for å lage en svart/hvit-framstilling av helter og skurker (slik mang en franskmann ville likt), tar Oelhoffen utgangspunkt i novellen "Gjesten" av Albert Camus. Denne forfatteren var født i Algerie og vokste opp i stor fattigdom i Alger. Senere flyttet han til Frankrike og ble en moralsk ledestjerne i kampen mot nazistenes okkupasjon under 2. verdenskrig, en posisjon mistet han da han senere nektet å ta stilling til Algerie-krigen.
At Oelhoffen har falt for Camus' novelle – som skildrer en lærer på et avsidesliggende sted i Atlasfjellene – kan delvis forklares med at regissørens far arbeidet som lærer i Algerie på 1950-tallet.
Langt fra menn
Så til filmens åpning. I et steinete ødeland oppe i fjellene ligger et enslig skolehus. Dit kommer arabisktalende barn løpende for å lære å lese og skrive av læreren Daru (Mortensen). Men en dag avbrytes undervisningen brått av en sliten gendarme som kommer ridende med en fange på slep.
Dette blir filmens prosjekt: Politimannen forkynner at hans muslimske fange har drept sin fetter. Nå kommanderer han Daru til å bringe mannen til en by to dagsmarsjer unna der franske myndigheter skal straffe ham, trolig med døden.
Slik starter en road movie der Daru – meget motvillig – leder Mohammed over berg og dal, gjennom stein og ørkenfjell. Det blir en erkjennelsens vandring for cowboyen og indianeren, så vel som for oss.Filmen, spilt inn i Marokko, gir et glimrende inntrykk av et ugjestmildt og truende landskap slik det heter i novellen: "I denne ødemark var intet menneske noe verdt, verken han selv eller hans gjest".
Flertydig filmtittel
Når resultatet er blitt så godt, skyldes det at regissøren gradvis avdekker mer om bakgrunn og tanker til den kristne læreren og hans muslimske medvandrer, parallelt med at ferden blir meget dramatisk og farefull. Det hele er godt spilt av et utmerket ensemble og spennende regissert av Oelhoffen.
Tittelen "Far From Men" blir flertydig. Ikke bare vandrer aktørene avsides, langt fra folk. Spørsmålet blir også: Oppfører de seg som menn, eller er de bare feige? Hva skal til for å stanse spiralen av blodhevn som tynger tradisjonen Mohammed kommer fra? Begår franske soldater krigsforbrytelser når de dreper opprørere som overgir seg, eller kan de ture fram som de vil mot dem de kaller terrorister? Hvem Daru skal være lojal mot, er intet lett valg. Han er født av innvandrede spanjoler i Algerie, har tjenestegjort for Frankrike under verdenskrigen og underviser nå algeriske barn. Mortensen får overbevisende og nyansert fram mannens dilemma.
Enda et meningsnivå øynes: I en bar får vandrerne tilgang til to prostituerte. Det er en av de skjønneste scener av dette slag jeg har sett: Langt fra menns brutale verden, inn mot myk kvinnehud, finner de et øyeblikks lise.Regissør Oelhoffen har diktet videre på Camus' novelle, men filmen gjennomsyres utvilsomt av forfatterens humanisme. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, det året «Gjesten» utkom i samlingen "Eksil og kongedømme".