Mye har skjedd siden premieren på den første av de fire filmene basert på Suzanne Collins' dystopiske romanserie "The Hunger Games"" i 2012. Jennifer Lawrence, som spiller heltinnen Katniss Everdeen, har blitt superstjerne og vunnet Oscar for beste kvinnelige skuespiller. Og store omveltninger har skjedd i den virkelige verden som har fått stadig mer uhyggelige paralleller til handlingen i The Hunger Games-sagaen. Men selv om serien tidvis har vært skremmende relevant, er sulten på mer spenning og satire fra dette universet stilt for lengst. Faktisk føles det deilig endelig å være mett.
Finalen, den andre filmen basert på den siste boka i Hunger Games-serien, "Mockingjay", starter der eneren stoppet: Katniss Everdeen er fortsatt i fortvilet eksil i Distrikt 13. Stemningen er grå og hard, desperat etter handling. Gjøre noe som kan få slutt på folkets lidelser og president Snow onde, undertrykkende diktatur.
Verken Katniss eller Distrikt 13s president Coin ser noen annen løsning enn væpna revolusjon.
Første utfordring er å få det som er igjen av de 13 distriktene til å stå samlet mot Capitol og Snow. Deretter må Capitol inntas. Men president Snow vet at de kommer. I tillegg til å rulle ut sitt sedvanlige propagandaapparat, planlegger han flere grusomme spill som opprørerne må forsere på veien. Dermed blir prøvelsene for Katniss og hennes allierte hardere og vanskeligere enn noensinne. Men de er villige å ofre alt, også eget liv og livene til uskyldige, for å nå målet: den onde diktatoren SKAL styrtes.
Blir alt bra da?
Etter én del strategisk planlegging, er det klart for skikkelig krigsaction, når Katniss og teamet hennes målbevisst beveger seg mot Capitol. Tidligere har Hunger Games-serien vist underholdningskrig og propagandakrig. I finalen er det bare reinspikka geriljakrig som gjelder. Effektene er spektaulære, men krigføringen og actionsekvensene er av den tradisjonelle, forutsigbare typen. For langdryge og trøttende i lengden. Bare avbrutt av et par øyeblikk, og altfor få, av isnende nerve og en ekte følelse av at noe står på spill."Mockingjay part 2" setter et logisk, og det man ofte kaller et verdig punktum for Hunger Games-sagaen, med en liten lysstrime i mørket. Totalt sett har det vært både interessant og svært underholdende å følge Katniss Everdeen fra hun tok sin søsters plass i Hunger Games-lekene til hun ble et opprørs-ikon for hele Panem. Fra første til siste bilde har filmene vært velproduserte og velspilte, og med glitrende rollebesetning. Men mesteparten av egenarten og den avvæpnede, fargesterke og burleske humoren i all tristessen forsvant etter de to første filmene.
Det er to viktige årsaker til at denne serien løfter seg i mengden av dystopiske, fantasy-inspirerte serier som florerer både på kino og tv. De uløselig knyttede Katniss Everdeen og Jennifer Lawrence er den ene. Den andre er en usedvanlig treffsikker satirisk tilnærming til tiden vi lever i. Fra reality-tv i de to første filmene, via propagandakrig i "Mockingjay part 1" og til den tankevekkende samfunns— og krigskommentaren i dette aller siste kapittelet. Tankene går uunngåelig både til den arabiske våren, borgerkrigen i Syria, flyktningkrisen og terroren i Paris i løpet av de snaue 2,5 litt langdryge timene, for parallellene er påtrengende til stede fra start til slutt.Men Hunger Games er først og fremst underholdning, og nå er den over. Nye redde verden-filmer står i kø. Og Hunger Games-serien vil først og fremst bli husket for én ting:
Katniss Everdeen. Verdens tøffeste og menneskeligste superhelt.
Les også:
Les også: