Da Moretti vant Gullpalmen i 2001 for «Sønnens rom», handlet det om sorgen etter at et barn dør. Nå har han laget filmen om det å miste sin egen mor, og det midt under en filminnspilling.
Når det er blitt en slik deilig blanding av humor, svart selvironi og ettertenksom ømhet, er det fordi Moretti lykkes i å iscenesette sin egen regissørrolle så morsomt, i stadig kontrast til alvoret rundt den syke moren. Hun blir nydelig tolket av 81 år gamle Giulia Lazzarini.
Kvinnelig alter ego
62-åringen Moretti har laget 24 spillefilmer og markert seg som en venstreradikaler. Det herlige grepet hans nå er å skape et alter ego i form av den kvinnelige regissøren Margherita (utmerket framstilt av Margherita Buy). Hun holder på å lage en mildt sagt skjematisk film om arbeidere som streiker for ikke å miste jobbene sine idet fabrikken får ny eier.
At sistnevnte spilles av selveste John Turturro, byr på mang en festlig latter, kan jeg love, samt en vidunderlig dansescene. Moretti lar ham framstille en skuespiller med ekstrem selvtillit som snart får fram det verste hos regissør Margherita fordi han jo ikke husker replikkene sine. Man aner bitre erfaringer fra Morettis egen karriere! Det vesentlige i livet
Slik blir filmens emne ikke bare en skildring av hvordan en familie forbereder seg på å ta avskjed med en klok og varm (beste)mor på slutten av hennes liv. "Mia madre" er full av refleksjoner om hva alt det vi driver på med, egentlig betyr for oss og andre.
Ikke slik å forstå at Moretti sender regissørrollen nedenom og hjem, skjønt Margherita går på atskillige nederlag under innspillingen. Men i møte med døden finner de vesentlige verdiene sin rette plass.