Norske barnefilmskapere må oppfylle enorme forventninger. Ikke bare skal det være passe morsomt og passe skummelt for ungene, men det bør også være et nivå som underholder de voksne. Dernest må skuespillere i alle aldre fungere, i biroller så vel som hovedroller.
Den erfarne manusforfatteren Harald Rosenløw Eeg har ikke gjort det lettere for regissør og spillefilmdebutant Thale Persen ved at "Julekongen – full rustning" også krever en smidig sammensmeltning av to virkeligheter: På den ene siden den snørike bydelen Sølvskogen som – til tross for sitt poetiske navn – er karakterisert ved at beboerne bor i kasseformede, upersonlige rekkehus og stresser fælt med å forberede seg til jul.
Den andre verdenen er Ridderdalen. Søsknene Kevin og Mira har – som i Narnia-bøkene – oppnådd kontakt med fantasylandet gjennom en tunell (i tv-serien "Julekongen", 2012).Ridderdalen er et middelaldersk bondesamfunn som er underlagt et slott der noen slåss om tronen. En magisk rustning gir makt over elementene vann, ild, jord og luft. Nå kan julen og julesnøen bare berges fra den onde Snerk dersom den gode dronning Eiril får beholde rustningens magiske hanske.
Som man forstår – å henge med i kinofilmen vil uten tvil gå lettest for den som har sett tv-serien og er kjent med sentrale skikkelser og konflikter. Uansett er det noen stivt og omstendelig over åpningen mens regissøren jobber med å få de mange premissene på plass i to virkeligheter: Storebror Kevin prøver via pc-en å finne en portal tilbake til Eiril i Ridderdalen (passe morsom gimmick for datakyndige), mens lillesøster Mira lengter etter en koselig familiejul og tyder drømmene sine ved hjelp av bøker om emnet.
Pappa Anton i Sølvskogen, godt spilt av Bjarte Tjøstheim med hans sedvanlige klønethet, lider under at politihustruen hans (morsomt tolket av Tone Beate Mostraum) er mer opptatt av sin selvsikre kollega, framstilt som vulgær kjekkas av selvsamme Tjøstheim.
Ungene i salen bryr seg neppe om hvorvidt det tekniske knepet funker med å la én skuespiller opptre i to ulike roller i ett bilde. Vi voksne kan se at det er like overbevisende gjort som da Tom Hardy nylig spilte begge tvillingbrødre i mafiathrilleren "Legend".
Gradvis faller brikkene på plass og man godtar plottet i "Julekongen – full rustning". Jeg venner meg sågar til at Kyrre Hellum som den onde Snerk snakker et altfor moderne hverdagsnorsk. Det er trolig tenkt som en komisk effekt, men slikt oppfattes igjen best av de voksne.
Hellum vokser seg inn i rollen og blir til slutt god som ond. Den svartkledde jenta Mugg (skremmende og kjølig spilt av Maria Brandshaug) forsterker følelsen av at det finnes forfrosne sjeler som tror at ondskap gjør lykkelig.
Den beste barnefiguren er overraskende nok ikke Julekongen, Kevin, som får altfor lite å spille på. Det er i stedet hans lillesøster Mira som stadig roter det til i de mest kritiske situasjonene, utmerket framstilt av Stella Irene Stenman.
Og så falt jeg helt for parodien på norskamerikaneren som forsøker å julepynte huset sitt i senk vis à vis familien Gran. Slike detaljer morer, men kan ikke skjule at regissør Persen strever med å føye alle delene inn i en helhet rundt budskapet om at alle trenger kjærlighet når det meste går skeis.