Historien som er blitt verd nok en hardkokt mafiafilm med ny rekord i bruk av F-ordet, er både sann, skandaløs og sensasjonell. Og aller mest som politiskandale. I stedet, antakelig for å få mest mulig mafiasjargong og action å underholde kinogjengerne med, har regissøren valgt å fokusere mest på de brutale handlingene og holdningene til den irske mafiaavdelingen, som ledes av James "Whitey" Bulger (Johnny Depp). Fra å være en psykopatisk småkjeltring på sørsiden av Boston, blir Bulger en av USAs mest fryktede gangstere, etter å ha gått inn i en, for ham, helt genial allianse med FBI på 70-tallet.
Problemet er bare at alle klisjeene, med mishandling, vilkårlige og paranoide drapshandlinger og helt forkvaklede begreper om familie, ære og lojalitet, setter den gode historien i skyggen. Persongalleriet blir i all sin hardkokthet som tegneseriefigurer uten sjel og gjenkjennelig motivasjon. Med svært få unntak er det ikke ett menneske her som vekker noen form for sympati eller engasjement. Utallige mafiaepos, både på film og tv, har fått til en bedre balanse mellom det menneskelige og det hardkokte, mafiatøffe enn dette.
Den smellvakre Johnny Depp gjør en oppsiktsvekkende rolle som James "Whitey" Bulger. Men mest fordi maskeringen gjør ham både ugjenkjennelig og ulekker med tydelig falsk gummihud. Sånt blir det fort Oscar-nominasjon av.
Men de som står for den sterkeste skuespillerinnsatsen i dette svært så stjernespekkede og solide ensemblet er Joel Edgerton som den idiotiske FBI-agenten John Connelly og Peter Sarsgaard i en liten, men intens og supersleip rolle.