Hvem har ikke hørt pårørende i USA uttale at man ikke får ro før morderen tas av dage med en gift eller strøm? Hvor mange hollywoodfilmer har vi ikke sett der moralen er at helten blir fornøyd idet han fullfører et hevnoppdrag. Ikke nødvendigvis med dødsstraff, men slik at hevnofferet iallfall pines skikkelig, fysisk eller psykisk.
Nylig skjedde det på kino i Joel Edgertons «The Gift», et hitchcockinspirert kammerspill om å hevne fortidens synder, utført av en kar som ikke kan glemme hva som rammet ham for 25 år siden. Nå får vi en norsk filmvariant over samme tema, laget etter Ingvar Ambjørnsens roman "Dukken i taket".
Skaper ubehag
"Hevn" er en thriller som langsomt bygger opp ubehag hos seeren. Startscenen er meget godt spilt av hovedrolleinnehaver Siren Jørgensen. Hun er så rødøyd og skjelvende at man virkelig lurer på hva som plager henne da hun på kveldstid spør etter hotelldirektøren i bygda ved vestlandsfjorden og presenterer seg som reiselivsjournalisten Andrea.
Vel framme blir hun overstrømmende mottatt av direktør Morten, en strøken Oslo-vestkant-type, og kona hans. De er begge overrasket over kvinnens uanmeldte ankomst.Akkurat som i Edgertons film skildrer "Hevn" hvordan ekteparet blir invadert av en person med skjulte motiver. Hjelpe meg, vil Andrea passe ordentlig på babyen deres eller ei? Den isnende scenen er blant flere som er ypperlig filmet og klippet.
Sympatien vakler
Spillefilmdebutant og manusforfatter Kjersti G. Steinsbø velger forholdsvis raskt å røpe Andreas hevnlyst og hensikter for oss seere, skapt av en tragisk hendelse 20 år tidligere. Det er slett ikke dumt, for dermed kan vi reagere på det mildt sagt utspekulerte løpet som hevnersken setter i sving, og reflektere over moralen i det hun gjør.
På den ene siden får man sympati for at en mann som har misbrukt unge jenter og ødelagt livene deres, fortjener straff. Men sympatien vakler og slår sprekker da hevneren utfører sin listige plan så nådeløst at også uskyldige ofre ligger skadeskutt igjen rundt mannen.
Krefter i sinnet
I likhet med Edgerton faller Steinsbø ikke for fristelsen til å trå over i skrekkfilmen, men holder seg nennsomt i et Hitchcock-beslektet landskap der målet er å utforske dystre psykologiske krefter i menneskesinnet. Her er illevarslende musikk, mørklagte hotellkorridorer og en gråsvart hegre som flakser uhellssvangert over fjorden. En ørliten allusjon til naken-kvinne-i-dusjen-scenen fra Hitchcocks «Psycho» finnes sågar, foreviget via mobiltelefon og snedig brukt i Andreas onde plan.
Jeg liker at Steinsbø forsøker å tegne nyanserte rollefigurer i stedet for helter og skurker i et klassisk svart-hvitt-mønster. Frode Winther kommer godt fra den vanskelige jobben med å spille Morten som vellykket kjernekar med ekle nattsider. Maria Bock er kjempedyktig som kona hans og Trond Espen Seim fin som kamerat og tenåringsfar.Siren Jørgensen gjør en strålende rolletolkning som ufølsom hevner som må tåle å høre at hun kanskje selv sviktet i sine ungdomsår.
Utydelig vakling
Men nyansert personskildring kan også bli til utydelig vakling. Anders Baasmo Christiansen gjør som vanlig masse bra, nå som bartenderen Bimbo på hotellets pub. Likevel blir jeg aldri klok på Bimbos holdning til Andreas hevnprosjekt – først er han en sterk forsvarer av hevnofferet, så blir han den som taust iakttar og vet hvorfor raseriet får utløp slik det gjør.
Etter filmen "The Gift" grublet jeg på om hevneren virkelig ble lykkelig av å straffe øye-for-øye, tann-for-tann. Nå, i "Hevn", kommer svaret i form av en vemodig sluttlåt: Jeg-personen synger om å ende i ensomhet.
Se, det er hevnens bitre lønn.