Nok en gang handler det om talentfulle ungdommer som drømmer om å slå gjennom som artister. To søstre og to jevngamle fosterbarn kan synge, men hvordan skal de komme seg ut av småbyen og vinne berømmelse?
Som i den norske ungdomsfilmen "Dryads" blir hovedpersonen i jentebandet, Jerrica, oppdaget fordi en annen legger ut sangen hennes på youtube. Snart roper hele USA etter å få vite hvem Jem med den fine stemmen er.
Karikert sjef
"Jem and the Holograms" (etter en tegneserie fra 1980-tallet) forsøker å være kritisk til hvordan platebransjen kjører over umodne tenåringsjenter og vil strømlinjeforme dem i sitt bilde. Sjefen, ufyselig og karikert spilt av Juliette Lewis, er ei skikkelig bitch som forlanger at Jem skal droppe bandet og gå solo. Noen detaljer er morsomme, men det meste er overtydelig.
Jem og søstervenninnene gjennomgår diverse forviklinger for å få kontroll på egen karriere og riste av seg heksa. Forsyne meg fletter regissør Jon M. Chu også inn en porsjon magisk teknologi der Jem får kontakt med sin avdøde far gjennom en søt liten robot som han etterlot seg. Han formaner henne – i en altfor lang, sentimental og tårevåt scene – om å være seg selv og velge sin egen vei i livet. Selvmotsigelse
Det er likevel naivt å tro at moralen fører til at firerbanden innser at showbiz ikke er for dem hvis de skal bevare sin identitet. Superstyla og sminket etter siste skrik erobrer bandet scenen og nyter å bli hyllet av fansen.
Den berømmelsen ville de aldri fått om de hadde – ooops – sett ut som seg selv. Er det ikke en selvmotsigelse her et sted?
Men en ting skal filmen ha: Musikken er bra.