Om man skal drive med kontrafaktisk historieskriving, er dette utvilsomt en av de mer interessante øvelsene: Hva hadde skjedd om Georg Elsers hjemmemekkede bombe hadde gått av et kvarter tidligere? Det får vi ikke svar på her. I stedet får vi et både melankolsk og lystig portrett av han som nesten endret verdenshistorien.
"Elser" forteller altså historien om mannen som sto bak det mislykkede attentatforsøket mot Adolf Hitler i München i 1939. Hitler selv beveger seg helt i periferien av denne filmen. I stedet følger vi avhørene og torturen av Elser på ubehagelig nært hold. Førerens nærvær anes bare gjennom den økende frustrasjonen over at det ikke finnes bevis på at det var flere enn Elser som var involvert i attentatet, og vi mer enn aner avhørernes frykt for å framstå som svake i sjefens øyne.
Regissør Oliver Hirschbiegel, blant annet kjent for "Der Untergang", har godt grep om tidskoloritten, og hans nærgående skildringer av tysk dagligliv fra tiåret før utbruddet av krigen, er navet i fortellingen. Det er gjennom disse bildene vi får et forsøk på en forklaring på hvordan en fyr som i utgangspunktet var langt mer opptatt av piker, vin og sang enn av politikk kunne finne på å bygge og installere en bombe med mål om å ta livet av Hitler. Kjærlighetshistorien mellom Georg Elser og hans gifte kjæreste Elsa vies mye plass, men i den grad denne har en direkte konsekvens for hovedpersonens handlinger, er det noe uklart formidlet. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvor hovedpersonens vendepunkt oppstår, selv om hovedrolleinnehaver Christian Friedel gjør en mer enn kurant innsats som den følsomme levemannen Elser.