Hvem har ikke fryktet monsteret som kanskje bor under senga, i kjelleren eller på loftet? Og kanskje spisset ørene mer enn godt er når det knirker i dører når natten har falt på. Det er denne hverdagsskrekken som skildres så treffende, smart og originalt i den prisbelønte filmen "The Babadook".
Amelia er den utslitte alenemoren til Samuel, en snodig liten skrue av en seksåring som er redd for både monstre under sengen og har store adferdsproblemer. Problemene tiltar kraftig når barneboken "The Babadook" på mystisk vis dukker opp i huset. Ikke bare er boken i seg selv ufyselig nifs: lille Samuel blir etter hvert overbevist om at den skumle Babadook fra boken har flyttet inn.
Som om Amelia ikke hadde nok å stri med. Som ansvarlige forelder prøver hun å takle både jobb, slektninger, sorg, barnevern og sønnens angst. Sakte, men sikkert bryter hun sammen. Og etter uforklarlige hendelser frykter også hun at Babadook er blant dem.
Men hva er virkelig, og hva er symbolikk i Amelias mentale sammenbrudd?
Det er denne sitrende usikkerheten som holder på spenningen helt til slutt, sammen med det hjerteskjærende og gjenkjennelige i den lille familiens skjebne. Essie Davis som Amelia gjør en glitrende jobb i å holde oss på alerten. Ikke forvent hjerteklapp og hopp i stolen, uhyggen er av den krypende sorten. Men ikke uten varme og humor.
Kanskje står forventningene om tradisjonell filmskrekk i veien. For "The Babadook" lykkes bare nesten, men ikke helt med ambisjonen om å gi oss grøss og psykologisk innsikt på en gang. Vi ser og forstår hva Samuel og Amelia sliter med. Men vi føler det langt fra nok til å grøsse eller gråte, til det får tankene for mye å bryne seg på.
Men en velspilt, vellaget og visuelt flott film når man ser bort fra sjanger? Ja, bevares!