Det underfundig-ironiske smilet som Roger Moore ble berømt for i sin James Bond-tolkning, får vi nok aldri tilbake. Likevel, Daniel Craig har virkelig funnet formen i sin fjerde film som etterretningsagenten som skal redde verden.
Jeg har irritert meg over den anstrengte måten Craig presser sammen munnen på for å se ut som han har stålkontroll, men nå skjer det i passe doser slik at det funker. Han leverer sine syrlige replikker med vidunderlig britisk understatement, og han er sexy som bare det når han bedårer vakre kvinner i ledige øyeblikk.
LES OGSÅ:
Prologen setter tonen på heftigste vis: James Bond er i Mexico City på De dødes dag da hovedstaden myldrer av skjelettmaskerte folk i gatene. Idet agenten skal trekke seg tilbake med en lokkende skjønnhet, blir han brått var at skurkene han jakter, er like i nærheten. Svisj, pang, bom, løp, hopp opp og slåss i helikopter – wow, for en stilig innledning regissør Sam Mendes har laget, full av action som imponerer.
Den klassiske Bond-musikken setter inn og tenner de første nostalgiske lys, etterfulgt av Sam Smiths vemodige tittellåt "Writing’s On The Wall" som varsler at helten må risikere alt for kvinnen han elsker. Det hele illustreres med flust av nakne damer i silhuett for igjen å peke bakover mot tidlige Bond-filmer. Bra.
Mendes har et utmerket øye for det visuelle. Enkelte scener fra døsige lokaler er filmet i et sløret lys som gjør bildene umåtelige vakre, noe som tilfører agent-filmen det jeg aldri hadde trodd den skulle få: Poesi og skjønnhet. Det skjer også da Bond sitter i en restaurantvogn med hvite bordduker i et tog i Marokko, og den nye kvinnen i hans liv kommer gående i aftenantrekk. Nostalgi er en deilig ting, dere. LES OGSÅ:
Men slapp av, James Bond har slett ikke forfalt til bare vemod og lengsler. Her finnes en erkesofistikert skurk, utmerket levendegjort av Christoph Waltz. Han tar ikke fem øre for å la sine leiemordere skyte, trykke ut øynene på eller sprenge sine ofre i fillebiter, enn si styre torturredskapene selv. Scenen der Bond møter hovedskurken første gang, er iskaldt og giftig regissert og spilt. Biljaktene i Roma er farts-, men også humørfylte, en slåsskamp på toget i Marokko tar pusten fra en, torturscenen i Spectres bortgjemte anlegg er fæl, og klimaks i Londons nedlagte MI 6-bygning blir farlig nok for vår mann og hans elskede.
Slik får man gang på gang vedlikeholdt den ubehagelige følelsen av at agent 007 har fått en drøy jobb med å redde verden. Og det han skal berge menneskeheten fra er så modernisert som det går an, til forveksling lik det varsleren Edward Snowdon har advart mot i vår virkelige verden: Total elektronisk overvåking av alle og enhver på hele kloden. LES OGSÅ:
Nok sagt om plottet. Birollene på etterretningskontoret MI 6 kommer fint til sin rett, fra den nerdete Q (Ben Whishaw), trofaste Monneypenny (Naomie Harris), gammelsjefen M (Ralph Fiennes) og nysjefen (Andrew Scott), en oppkomlertype som Bond har bare deilig ironi til overs for.
På skurkesiden gjør danske Jesper Christensen en strålende rolle som hardt plaget sjel, og blant damene lyser det sårhet og sorg fra den italienske enken (Monica Bellucci) så vel som den utsatte skurkedatteren Madeleine (Léa Seydoux).
Over det helt flyter Thomas Newmans musikk, iflettet det berømte Bond-temaet for å holde oss fast i tradisjonen med et uslitelig nostalgi-grep. Jeg ser gjerne at Craig gjør en femte Bond-film, regissert av Mendes nok en gang.
Gå og kos dere.