— Fuck, det bliver svært at få dig integreret, sier tredjegenerasjons innvandrer Sawsan til sin nye venn, Karl fra Hvide Sande i Jylland.
Karl har akkurat flyttet til Nørrebro i København sammen med sin mor, som i likhet med mange andre har opplevd at jobbmarkedet i de mer grisgrendte strøk er heller sparsommelig. Han begynner i en klasse hvor de fleste elevene har ulike former for innvandrerbakgrunn, men forstår altså raskt at det er han selv som snakker mest gebrokkent, med sin snodige dialekt. Heldigvis forbarmer den tøffe og utadvendte Sawsan seg over ham, og de finner en felles interesse i musikken.
I innledningen får vi se at Sawsan går på MGP jr-audition, og kommer videre til neste uttaksrunde. Men hennes konservative far setter foten ned. Han mener at 12 år gamle jenter ikke har noe på tv å gjøre. Sammen med Karl utarbeider hun imidlertid en plan om å bli med i konkurransen bak ryggen på familien, med alle de vanskeligheter det fører med seg.
Dette er grunnplottet i filmen, og til tross for at en del nok framstår som vel usannsynlig, er historien både spennende, rørende og med godt driv. Ikke minst tematiserer den hvordan patriarkalske kulturer kan frontkollidere med hverdagen i et moderne vestlig land.
Filmen er sånn sett beslektet med britiske filmer som "Øst er øst" og "Bend it like Beckham", men har likevel begge beina godt plantet i Danmark, på godt og vondt. Ikke minst ved at den ganske tydelig viser hvor like en jysk kristenkonservativ og en muslimsk tradisjonalist med tyrkisk bakgrunn egentlig kan være. Regissør Martin Miehe-Renard klarer heldigvis å unngå å heve pekefingeren, og har i stedet laget en på alle måter fornøyelig film om ungdomsopprør, vennskap og musikkglede.