Irriterende nok fikk jeg ikke sett "Frances Ha" der selvsamme Gerwig utfoldet seg som Frances Halladay, en ung kvinne som sliter med å få endene til å møtes slik at hun kan virkeliggjøre sin karrieredrøm som danser.
"Mistress America" forfølger et beslektet spor, nå ved å skildre to unge kvinner som strever med å finne seg selv og meningen med livet i den amerikanske storbyjungelen. Det er blitt en vidunderlig overskuddsfilm, full av minneverdige replikker og overrumplende scener.
Depressiv start
Det starter så stillferdig og depressivt idet 18-åringen Tracy (Lola Kirke) forsøker å finne seg til rette som fersk collegestudent i New York. Å få seg venner, enn si en kjæreste, er mildt sagt et håpløst prosjekt. Som trøst virker det ikke akkurat forlokkende å kontakte en 12 år eldre, ukjent datter til mannen som snart skal gifte seg med moren hennes, bare fordi vedkommende bor i metropolen.
Men wow, Tracy ringer den ukjente og vips kommer redningen seilende. Også for filmen. Scenen der en entusiastisk og verdensvant Brooke (Gerwig) spankulerer ned den røde trappa ved Times Square, er fantastisk.
Og sånn fortsetter det. Den ytterst selvsikre 30-åringen drar med seg den ensomme 18-åringen på klubber og barer, hele tiden mens skravletøyet går i beste Woody Allen-stil. Med på slep får de etter hvert et kjærestepar fra colleget, fulle av sine sære komplekser. Herlig!
Min briljante venninne
Tidvis minner Brooke om Elena Ferrantes romanfigur Lila der hun framstår som mer briljant enn de fleste og komplett ufølsom overfor andres behov. Brooke kan virke sykt anmassende i sine hektiske forsøk på å spille forretningskvinnen som vil etablere seg som restauranteier i storbyen.
Tracy går lenge rundt som den beundrende venninnen som knapt kommer til orde. Men hun tar det rikelig igjen ved å låne stoff til en novelle hun skriver på.
Mistress America?
Så var det filmtittelen. Det er åpent for tolkninger hvorfor Brooke kan nagles til merkelappen "Mistress America". På hvilket vis er hun elskerinnen til det amerikanske samfunnet – ved at hun som ung kvinne forsøker å virkeliggjøre sine drømmer, men må leve på de rikes nåde?
Et mulig svar ligger nemlig i at Brooke er autodidakt (— Jeg har selv lært hva ordet betyr, er en av hennes festligironiske replikker), men mangler det avgjørende for å lykkes, nemlig pengene. Snart skrur storyen seg over i et syrlig alvor da 30-åringen mister en sponsor og må oppsøke gamle, formuende venner for å tigge om støtte.Her følger noen utsøkt komiske scener hjemme hos rikingene der kona hater Brooke, mens mannen elsker henne og vil hjelpe, dog ikke akkurat slik hun vil. Bare gled dere!
Har festet grepet
Regissør Noah Baumbach irriterte meg i sin tid med filmen «Greenberg» der han lot Ben Stiller framstille en 40-åring som sliter med å få til livet sitt til. Da ble det for mye kjedsomhet tilsatt galgenhumor.
Langt bedre gikk det i fjor i "While we’re young" der han brukte egne livserfaringer til å skildre dagens 20- og 40-åringer på en svært presis og lattervekkende måte. Filmen var en intelligent komedie om hvordan vi strever med å holde oss unge og hippe, men ofte dummer oss ut mens vi gjør det.
Nå har Baumbach virkelig har funnet sin form, i kompaniskap med medmanusforfatter Gerwig. Anbefales!