Tror norske regissører at de er nødt til å legge inn seksuelle referanser i barnefilmene sine for at fedre skal hektes på? Hvorfor må de på død og liv prøve å tekkes noen av de voksnes behov for humor?
Nylig startet "Knutsen og Ludvigsen"-filmen med en pinlig porno-vits. Nå åpner "Doktor Proktor og tidsbadekaret" med å la en rosa bh fyke rundt i Paris, dels for å minne om at hippiene i 1969 var opptatt av fri sex, dels for å antyde hva Doktor Proktor drømmer om å gjøre igjen med sin elskede Juliette Margarin.
Men er det nødvendig? Bh-animasjonen virker rent overflødig – det holder i massevis å se ansiktene til den sprø professoren og den franske kvinnen for å begripe at de elsker hverandre. Problemet er at faren hennes heller vil at hun skal gifte seg med den sleske Claude Cliché (Atle Antonsen).
Det tar litt tid før "Doktor Proktor og tidsbadekaret" finner formen. Men etter et noe stivt museumsbesøk faller tonen og tempoet på plass da vennene Bulle og Lise sporer opp professorens mystiske assistent, Raspa. Hun er ufyselig sminket og spilles riktig hekseaktig av Helén Vikstvedt. Bra.
Fra henne får de tak i det magiske såpepulveret som – pisket ut i tidsbadekaret – tar aktørene tilbake til 1969 i håp om å forhindre bryllupet mellom Juliette og sleskingen. Senere går turen til dramatiske franske scener i 1789 og 1431. Voksne kinogjengere kan nok tenke at de har sett noen filmer med tidsreiser. Men for barn kan filmen være den første, herlige opplevelsen av å forsøke å endre historiens gang.
Nå kunne regissør Frølich havnet i uoverstigelige problemer hvis han lot seg friste til seriøst å popularisere alt fra slaget ved Waterloo til brenningen av Jeanne d'Arc på bålet i Rouen. Det gullgjeve grepet hans er å kle opp Bulle, spilt av den yngste og ytterst sjarmerende skuespilleren Eilif Hellum Noraker, som kortvokste Napoleon. Scenene der Bulle kommanderer 70.000 soldater til å gå hjem i stedet for å slåss, er skikkelig lattervekkende. Herlig!
Den gode latteren pipler også fram da både doktor Proktor og Lise risikerer å halshugges i guiljotinen. Det funker aldeles strålende at ledende figurer fra rockegruppa D.D.E. fører an i det makabre showet, slett ikke på fransk, men på klingende trøndersk. Rai rai, ha ha.
Artig er det også at en fengselsfugl (som vanlig sprøtt tolket av Arthur Berning, det er sånne roller han får) og selveste Jeanne d'Arc (godt spilt av Eilie Harboe) snakker rogalandsk da våre helter skal ordne opp for å redde henne fra båldøden.
Savner man så at ikke Kristoffer Joner spiller Doktor Proktor fordi han er erstattet av Gard B. Eidsvold? For min del er det hipp som happ, begge gjør det rollen krever. Det er faktisk ikke den eksentriske professoren som er mest i bildet, men de unge hjelperne hans, og både Hellum Noraker og Kristin Grue som Lise gjør jobben godt.
Nok en gang er det sørgelig for norsk filmproduksjon at barnefilmen er spilt inn i Ungarn, men teknisk og scenografisk sett er resultatet upåklagelig. Scener fra 1431, 1789 og 1969 virker troverdige nok, og skumbadreisene gjennom århundrene overbeviser også.
Det hyggelige er at iallfall musikken i filmen er spilt inn av Kringkastingsorkesteret med stor schwung og strålende bravur. Til å bli i godt humør av, bare det!