På det svingende sekstitallet i London gjorde tvillingbrødrene Ronnie og Reggie Krey det godt innenfor den organiserte kriminaliteten. Denne filmen er altså basert på en sann historie, og gir et til tider ganske stilig bilde av de to britiske mafiosiene, krydret med passende mengder tørr humor. Det er nærliggende å tro at de to hadde fargerike nok liv til å fylle over to timer på det store lerretet, men det hindrer dessverre ikke filmen i å få et noe repeterende preg etter en stund.
Det mest interessante grepet er at regissør Brian Helgeland har latt Tom Hardy spille begge hovedrollene. Der er til tider svært imponerende, og ikke bare rent filmteknisk. De to brødrene er nemlig, til tross for at de er eneggede tvillinger, svært ulike på de aller fleste måter, og Hardy klarer å få fram dette på forbilledlig vis.
Forholdet dem i mellom er navet i fortellingen, selv om man på en litt halvhjertet måte har forsøkt å gjøre Reggies kone Francis til en vesentlig person, blant annet ved å gi henne oppgaven med å være fortellerstemme. Dette fungerer ikke påfallende bra, spesielt siden hun i all hovedsak holder seg passivt i bakgrunnen. Da er det mer interessant å være vitne til den grenseløse lojaliteten Reggie føler for sin mentalt syke, impulsive og ofte fullstendig irrasjonelle bror.
Det er også denne lojaliteten som etter hvert fører til at det skjærer seg, både på det personlige og forretningsmessige plan. Historien er medrivende nok på sitt beste, men det finnes litt for mange intetsigende, ofte overforklarte, partier. De store klimaksene uteblir, i stedet får vi en kavalkade av mer eller mindre hverdagslige gangsterforviklinger, som til slutt kulminerer i en arrestasjon. The end.