Det er spennende med folk som prøver flere kunstuttrykk. Men det er ikke gitt at alt blir like vellykket.
Den britiskfødte Jan Vardøen fikk på 1990-tallet fotfeste som restauranteier på Grünerløkka. Han har gitt ut bøker om mat og drinker, og fem cd-er.
Fjorårets spillefilmdebut, "Søvnløs i Lofoten", var et vakkert, men haltende Ibsen-eksperiment. Strålende britiske skuespillere ga "Fruen fra havet" en moderne tolkning, regissert av Vardøen som opptrådte forfyllet på et selvironiserende metaplan.
Nå, med "Høst", lar han unge Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) rote seg heftig bort i den avdanka skuespilleren Jeppe Friele, utmerket framstilt av ringreven Helge Jordal.
Jeg lar meg ikke helt overbevise av romansen. Men manuset påstår at den erfarne livsnyteren har en sterkere tiltrekningskraft enn Ingvilds jevngamle kollega Hans. Han tolkes godt av Glenn André Kaada som usikker og altfor myk mann.
Vardøen sliter med å komme i gang og byr på for mange scener med Jeppes kompetanse på drinker, akkompagnert av regissørens egne jazzkomposisjoner. Til tross for at musikken framføres av drevne Nils Petter Molvær, går den etter hvert på tomgang.
Filmen berges av bittersøte parodier på Ingvilds skilte foreldre, ubetalelig morsomt spilt av Hege Schøyen og greit håndtert av Sverre Anker Ousdal. Romansen mellom ung kvinne og eldre mann får omsider en original vri, dog uten at Vardøen våger seg ut på det alvorlige dypet han åpner.
Som utflyttet osloboer nyter jeg melankolske bilder fra hovedstaden, men irriterer meg over oslointerne biroller med Åsne Seierstad, Helene Uri og andre kjendiser benket rundt middagsbordet hjemme hos Jon Michelet.