12 år etter den glimrende grøsseren "Villmark" med Kristoffer Joner og Marko Kanic i bærende roller, har endelig regissør Pål Øie laget en oppfølger til filmen som den gang ble kåret til Norges skumleste film.
Eller "oppfølger".
Sammenhengen med den første er vel, i tillegg til tittelen, et tomt telt sett fra luften et sted i den endeløse, norske naturen. For denne gangen foregår det skumle innendørs, i et rivingsklart gammelt tuberkulosesanatorium ute i ødemarken. Og "Villmark 2" føles egentlig mer i slekt med en annen kjent norsk grøsser: "Fritt vilt".
Men pytt, samme det. Om grøsseren gir oss det grøssere skal: ytterst på stolkanten-spenning, hoppende hjerte og befriende hyl er vi fornøyde uansett.
Eller?
Fem mennesker som virrer rundt hver for seg et gigantisk, falleferdig sanatorium langt ute i villmarken. Mens tragisk og ond fortid full av nazister, tyskerunger, sykdom og ulovlige medisinske eksperimenter presser seg fram i krokene. Og en nåtid som langt fra er ferdig med den fryktelige fortiden. Alt ligger til rette for uhyggestemning og gode grøss.
Et femmannsteam, ledet av Live (Ellen Dorrit Petersen) ankommer villmarken og tuberkulosesanatoriet med helikopter. Oppdraget er heftig: på tre dager skal de kartlegge alt miljøfarlig avfall i den gigantiske, forfalne bygningen, som så skal rives. Over 300 rom skal gjennomsøkes. Samtidig skal også gamle arkivmapper samles sammen og hentes ut. En eldre vaktmester, Karl, passer på stedet. Mutt og mystisk er han, og har en merkelig hang til å spille gamle tyske melodier.Gradvis går stemningen fra "få nå jobben gjort" til sitrende uhygge. En kjeller som ikke finnes på tegningene oppdages. Rare folk viser seg i sidesynet. Vannrør går i stykker og skaper flom. Og så bryter grusomhetene virkelig løs, både inne i sanatoriet og utenfor. Snart blir miljøgiftene som gjennomsyrer bygningen det minste problemet teamet har å hanskes med.
Grøssersjangeren er full av både kløktige klassikere og dumme drittfilmer, men de fleste filmene finnes i den store hopen midt imellom. Det gjør også "Villmark 2".
Den er ikke særegen nok og ikke nifs nok til å bli uforglemmelig. Rollefigurene er velspilte, særlig utmerker Ellen Dorrit Petersen og Anders Baasmo Christiansen seg i sine roller. Litt humor og menneskelig varme blir det plass til, men rollefigurene blir aldri mer enn objekter for skrekkeffektene vi får servert. Størst inntrykk gjør fotobruken og stemningsoppbyggingen i og rundt sanatoriet, med sine heftige kryssklipp mellom "virkeligheten" i sanatoriet, overvåkingskameraer og minnebilder. Oppbyggingen av skrekkeffektene og bruken av visuelle ekkelheter er både stilig og skrekkeffektiv.
Fra utsiden er sanatoriet et funn som lokasjon for en skrekkfilm. Men inni er det bare en rotete byggeplass, og bidrar mer til den litt for kaotiske, formålsløse strukturen som historien etter hvert får enn til uhyggestemning. Det legges også ut alt for mange "agn" som forblir uløste gåter. Når for mye tankevirksomhet må brukes for å fundere på og fylle ut hullene i plottets indre logikk, åpnes det også opp for den kritiske tenkningen. Og da faller manuset langt på vei gjennom.
For å bli skikkelig god-skremt må man kunne leve seg inn i det som utspiller seg. Så veldreid er ikke "Villmark 2", som til tross for sine flotte detaljer og et enkelte skrekkelige høydepunkt bare er en helt grei grøsser.
Les også: