Regissør Matteo Garrone leverte i 2008 "Gomorra", en deprimerende skildring av hvordan organisert kriminalitet gjennomsyrer provinsene Napoli og Caserta, med forgreninger ut i hele Italia.
Det blir ikke mer lystelig når Francesco Munzi nå tar for seg forholdene i Calabria, provinsen på tuppen av den italienske støvelen. Her hersker 'ndranghetaen, det sørlige fastlandets svar på Sicilias Cosa Nostra og den napolitanske Camorraen.
Fattige landsbyer
Regissøren lykkes i å få fram hvordan Calabria— klanene har røtter i fattige fjellandsbyer, men like fullt opererer med narkosmugling og hvitvasking av penger i storbyer som Amsterdam og Milano.
Handlingen pendler mellom tre brødre, hvor av de to yngste, Luigi og Rocco, har etablert seg luksuriøst i storbyen i nord. Den tredje broren, Luciano, har derimot trukket seg ut av narkotrafikken, jobber som geitebonde i en høyst forfallen landsby i sør og forsøker å leve gudfryktig og lovlig. Gjeterliv eller lyssky kriminalitet
"Sorte sjeler" er nok en fortelling om hvor vanskelig det er å holde sin sti ren og uskyldig. For hvem skal Lucianos sønn beundre og gå i fotsporene til – faren som strever med geiteflokken eller de tøffe onklene som tjener fett på sin lyssky virksomhet?
Unge Leo dras selvfølgelig mot de med svartest sjel, og dermed er konflikten i gang.
Særlig interessant er Munzis skildring av kvinnenes pasifiserte rolle i det iskalde spillet der en ung jente sågar reduseres til et ekteskapsallierende virkemiddel mellom ulike mafiaklaner.
Spillet er bra, fotograferingen sober, det er bare så vanvittig deprimerende at folk må ty til slike kriminelle brorskap for å løfte seg ut av fattigdom.