Peter Pan, kaptein Krok, Wendy og Darling-barna og Tingeling har vært klassikere i populærkulturen i snart et århundre. Hvem har ikke vært fascinert av denne rampegutten som nekter å bli voksen, småskremt og lattermild av Sabeltann-forbildet kaptein Krok og fortryllet av den snertne og freidige feen Tingeling?
Men til tross for de fantastiske rollefigurene og det frodige universet i Neverland: filmatiseringer etter Disneys legendariske tegnefilm fra 1953 har vært en vrien øvelse. Til tross for ekstremt stjernespekket rollebesetning og ambisiøst budsjett er nok ikke "Hook" den filmen Steven Spielberg er mest stolt av, for å si det mildt. Og Peter Pan-filmen fra 2003, hvem husker den?
Men man prøver likevel igjen og igjen. Og basert på karakterene J.M. Barrie skapte har Jason Fuchs diktet et nytt manus som Joe Wright har regissert. Resultatet er ganske så skrekkelig.
Tanken var kanskje god en gang: å lage en såkalt prequel, en forhistorie, som forklarer hva som skjedde FØR Peter fikk etternavnet Pan og havnet i Neverland. Før han traff Wendy og Darlingene. Før kaptein Krok ble skurk. Og samtidig løfte historien litt fram i tid. For eksempel til andre verdenskrig, av alle tider.
Historien starter imidlertid i mellomkrigstiden. En gråtkvalt kvinne etterlater babyen sin i en kurv utenfor et barnehjem for gutter. Her vokser Peter opp, i armod og trengsel, hundset av noen skrekkelige nonner. Men en kveld da nazistene igjen dropper sine bomber over London, kommer plutselig et piratskip, styrt av kaptein Blackbeard, og kidnapper Peter med seg. Til Neverland.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Her havner han i et gruvelandskap som visuelt minner om siste Mad Max-film, der smågutter slaver i en gruve mens de blir tvunget til å synge Nirvanas "Smells like teen spirit" i kor. Morsomt? Ikke i det hele tatt.Og her treffer Peter også en eplekjekk, ung mann i Indiana Jones-kostyme. To hender har han, men navnet er James Hook. Eller Krok på norsk. De to skal få mye nytte av hverandre.
Og så baller det på seg med ville indianere, en legende om en flygende ung mann og heseblesende kamper og flukt. Stadig nye folk i ville og enda villere kostymer. Og Peters hvileløse, småsentimentale jakt på sin mor. Konstant akkompagnert av det som høres ut som fullt symfoniorkester – med kor. Det er nesten ikke til å holde ut all lyden.
Det er synd på de i utgangspunktet gode skuespillerne som må overspille disse endimensjonale rollefigurene, og prøve å leve seg inn i en historie som ikke henger en gang prøver å henge sammen mellom alle møljeslagsmålene. Effektene, som ved første øyekast virker heftige nok, avslører seg raskt som overtydelig dataanimasjon.
Kjipest er det at lite og ingenting minner om det opprinnelige Peter Pan-universet. Det er ingenting med James Krok i Garrett Hedlunds skikkelse som minner om den erkefienden til Peter Pan han en gang skal bli. Og Peter selv mangler det rampeglimtet i øyet som gjør at han er den Peter Pan som fortsatt har en slags relevans.
Sluttscenen i "Pan" bærer tydelig håp og planer om at det skal komme en oppfølger. Håper ikke det blir noe av.