Carl Boenish var mannen som startet med basehopping på slutten av 70-tallet, og som filmet stuntene sine. 30 år etter hans død har regissør Marah Strauch samlet opptakene og annet arkivmateriale og sydd det sammen med nyere intervjuer til "Sunshine Superman": En ujevn og unødvendig smal film. Med spektakulære høydepunkt.
Kaada har laget musikken og Filmkraft har gått inn med til sammen 750.000 kroner i filmen, som er mer av et portrett av Carl Boenishs liv enn av basehoppsporten. Men Carls egne opptak i ymse kvalitet fra 70-tallet har ikke helt tålt tidens tann, og greier aldri å formidle den følelsen han så gjerne vil dele. Detaljnivået, både rundt hans person, hans forhold til kona Jean og til basehoppsporten blir framstilt så detaljert at filmen helst appellerer til de som kjenner til mannen fra før og er spesielt interesserte.
Fengende blir filmen først på det siste stoppet. I 1984 i Åndalsnes og Trollveggen. Her satte ekteparet Boenish verdensrekord. Dagen etter døde Carl da han valgte å hoppe fra et sted som han selv hadde vurdert som livsfarlig. Først her føler vi hva basehopp handler om — på godt og vondt.
Boenish var en tøffing og en pioner. Han ville inspirere andre til å tøye grenser, få mest mulig ut av livet. Men noen supermann var han ikke. Han tapte ikke mot naturen, men sin egen dømmekraft. Kanskje fordi han følte seg udødelig.
Hans kone Jean Boenish, derimot. To dager etter ektemannens ulykke, hoppet hun etter. Fordi det var pakten deres om en døde. Hun levde som hun prediket. Og det var også hun som satte ord på det basehopp står for:
"Vi fødes og vi dør. Ingen har hittil sluppet unna. Mellom fødsel og død blir vi utsatt for et kulturelt press om hvordan vi skal leve. Men du må selv velge hvordan du skal leve ditt liv.
Og ikke la døden hemme deg".
Les også:
Les også: