Det er blitt en sorgmunter fortelling om rare Ellings forsøk på en sexdebut.
Åpningen er sterk. Det har gått fire år siden kameraten Kjell-Bjarne flyttet sammen med Reidunn som fødte en datter (slik sluttet «Elling»). Resultatet er forferdelig for Elling. Han bor i etasjen under og tolker enhver lyd ovenfra som konstant og lykkelig sexutfoldelse.
Per Christian Ellefsen gir i filmens prolog en formidabel tolkning av et menneske ødelagt av ensomhet og lengsel etter kjærlighet. Regissør Petter Næss får fram forfallet gjennom nennsomt utvalgte detaljer.
Etter et rørende vendepunkt stables Elling på beina igjen. Man blir glad av å gjenkjenne ham som den initiativrike karen vi husker han var, med den oppfinnsomhet som gjorde ham til undergrunnspoet i film 1. Men nå er prosjektet et ganske annet: Hvordan skal jeg få kvinnen i pølseboden til å elske meg?
Pølseselgersken (utsøkt spilt av Marian Saastad Ottesen) har en nydelig åpen holdning til raringen som stadig oppsøker henne. Dermed oppstår en troverdig, tilforlatelig stemning mellom de to, et rom av over— og undertekst som den elskovssyke, middelaldrende mannen og den unge, tiltrekkende kvinnen ikke nødvendigvis fortolker på samme vis. Jeg sier ikke mer.
Lekkert er grepet med å skildre Ellings indre kamp for å nærme seg den utkårede gjennom samtaler med tre mannlige utstillingsdokker i klesbutikken vis-à-vis pølseboden. Deres glatte, perfekte og kjølige ansiktstrekk framhever det stikk motsatte hos hovedpersonen: Ellings bekymringsrynker, det engstelige blikket, mangelen på selvsikkerhet på erotikkens skumle dansegolv. Så bra, Næss!
Den andre, spente strengen i «Elsk meg i morgen» er styrken i Ellings og Kjell-Bjarnes forhold. Her skjer stillferdige, vidunderlige ting som pusser støvet av vennskapet og får det til å skinne som perlemor. Se selv.
Trolig opplevde jeg førstefilmen som sterkere fordi det var så nytt å se Elling på lerretet. Dessuten tilførte bipersonene Reidunn og Alfons en mer livskraft i film 1 enn de mer slitne rollene de nå får. Men målt mot andrefilmen, «Mors Elling», der han ikke flyttet seg en meter i eksistensiell erkjennelse, er «Elsk meg i morgen» langt bedre.
Som i «Bare Bea» (om en tenåringsjentes sexdebut) viser Petter Næss hvor god han er til å blande humor og alvor i skildringen av det sårbare mennesket. Det er en balansekunst norsk film har uhyre godt av.
kristin.aalen@aftenbladet.no