Johnny Depp minner mistenkelig om Michael Jackson etter marsipan-transplantasjoner. For «Charlie og sjokoladefabrikken» er blitt en ekte Tim Burton-film, og den ærer ærlig minnet om den gretne, fordomsfulle eventyrfortelleren Roald Dahl.
Alt fra starten er «Charlie...» som å dette inn i en ombygd Batman-film fra 1990-tallet. Den voldsomme musikken, fabrikkslottet, som kunne vært et skremmende bilde på ensomhet og kulde fra «Citizen Kane». Så Charlie-familiens idylliske fattigdom, med tannskadde symbolbriter som står ved kålgrytene og smiler grønt. Det er vidunderlig, det er fantastisk. Det skeive huset deres er poetisk og skrudd som en karikatur av den smådumme snillheten. Vi møter ironiens godlynte og litt naive stebror: Egentlig blir folk gjort narr av, men med så hyggelig nedlatenhet at det likner følelser.
Så kommer Johnny Depp inn i filmen og er en nesten kirurgisk glatt hattebærer med tynn stemme. Han har luftige Depp-fakter og beveger seg som ei boble i en slags post-modernistisk sakkarinisme. Sjokolade og sukkertøy overalt, en drøm for småunger i gamle dager, da det fantes lørdagsgodt og tilløp til tannhelse. En vulgær fortidsfantasi. Som huset til Elvis. Som Jacksons Neverland. Person-karakteristikkene følger opp fornemmelsen av avfeldighet og rå retro: Den grådige tyske pølsegutten er tjukk og stygg. Den bortskjemte jenta og den ærgjerrige jenta er tynne og hardøyde. Den arrogante TV-gutten har ingen poesi.
For dette er Roald Dahl. Sjøl var han bowler-naughty på et slags slåbrok-vis. Hovedpersonen hans heter for eksempel Willy Wonka. Willy er barne-engelsk for tiss. Wonka uttales i farten likt wanker, som er briteslang for onanist. Gjennom et helt lite musikkspill for barn går skuespillere rundt og sier ronketiss, og ingen kan gjøre noe med det. Men Dahl var også en Margrethe Munthe-moralist med horn. Bare barn som sa «unnskyld, mor» og «selvfølgelig, far» er ålreite innedyr, mens de som forsøker å bruke verden til å skape sitt eget område, avfeies som ufyselige egoister og må straffes.
Det preges selvsagt filmen av. På overflaten forteller den at familien er det fineste du har — men egentlig handler «Charlie og sjokoladefabrikken» om menneskeforakt. Dahl var for den.
Som så ofte før: Barnefilmer er for dem som ikke tenker.
Visuelt sett er «Charlie og sjokoladefabrikken» uvanlig vakker, vittig og vellykka. Tim Burton, som siden sine Batman-dager både er blitt far og farløs, har konstruert en rutinert underholdende film, og Johnny Depp er alltid så mye bedre enn du hadde ventet at han kunne vært sann. Den viktigste grunnen til å lage film av Roald Dahls historie var nok Depp. Han er verd det.
arild.abrahamsen@aftenbladet.no