Den nyeste Wallander-filmen er intenst, desperat vellykka på alle nivåer. Historien om Bellmann-mordet og den mystiske politikollegaen fungerer ikke bare som hvem-gjorde-det-spenning, men i tillegg gjennomgår hovedpersonene nok traumer til å fylle en sesong for Dr. Phil.
Når svensker lider i langsomme dramaer, får man ofte en flau fornemmelse av overflødighet. Det er fordi dramaer mangler seriemordere. I «Steget efter» gjør det ikke noe om kroppene higer hensiktsløst etter forløsning og sinnene kveles av sin kvalme avindsjuke, for så lenge folk driver med etterforskning, er vi i stand til å tilgi dem både gruppesutring og hypokondri.
Rolf Lassgård er til og med en bedre Wallander enn Peter Haber var Beck. Han er mørkere i margen, som om alle årene med de svarte fårene har svertet ham, eller som om djevlenes engler har strøket ryggen hans med tusjtunge pekefingre. Wallander vekkes midt på natten fordi de råtne likene av tre midtsommer-feirere er funnet i skogen. Hans mystiske kollega Svedberg (Christer Fant) lider så intenst med det avlange urbanfjeset sitt at smerten er synlig i sterkt motlys. Mystikk og morbiditet og svenskenes mest nedbrutte ressursfjes følger. Heng med.
Svedberg sjøl ser ut som en litt sart saltstøtte. Det er med en utadvendt dansk etterforsker med Monica Kristensen-skjegg og ufin bøffeblidhet. Marie Richardsons hovedperson Maja har enda strammere kjevemuskler enn en glassblåser og så djupe, nevrotiske øyehuler at små dyr kan bli borte i dem. Hun vet ikke hva spa er. Wallander sjøl er som en skulptur. Misnøyen med det uante har satt seg i trekka hans, som om hukommelsen er risset med meisel. Dette er svenskenes steinpark, en nifs gjeng granitt-tryner som forventer det verste.
Og der er litt av hemmeligheten ved svensk thriller. Du vet at den ikke nekter seg noe. Sverige er ikke et filmland der den antatt drukna hunden kommer svømmende småbjeffersk i land under ettertekstene. Wallander kan dø. Maja kan dø. Alt kan skje i en svensk thriller, for den er laget som en utspekulert depresjon, og lyset, havet, skjærene og de milde trærne er bare fanger hos de fortapte. Sånn skapes innsida for sann spenning: Du kan aldri gjette hva som ikke skjer.
«Steget efter» beveger seg slik en god thriller gjør. Uten å briefe med det reiser den ut i grå skjærgård. Uten å henfalle til uegna estetikk forteller regissøren i en oppkava, nedstemt stil som signaliserer at alt er så ille at han helst vil bli ferdig og gå hjem. Du blir nervøs av det. Akkurat som du blir nervøs av kompromissløs sorg og uhemma sjalusi og forklart enkeltmannsondskap.
Dette er så bra. «Steget efter» tilhører dessuten de filmene som antakelig bør sees på kino. Det er noe med de rå, tyngende bildeflatene som vil dø på TV-skjermen.
arild.abrahamsen@aftenbladet.no