Alt som skjer er like festival-konstruert som bjørkeblader på juletrær, men folka imponerer med en ekte lidenskap som ingen egentlig driver med lenger.
Nathalie Press er reverød i håret som en ung og rå Cate Blanchett. Øynene hennes skinner rått som på uregjerlige røyskattunger, og da hun plutselig legger om stemmen til en imitasjon av djevlerøsta fra «Eksorsisten», gisper du imponert og sjokkert. Den nye hunn-djevelen er født. I Yorkshire. På landsbygda, der sola alltid er lav og rød, og der sommerengene er så svidde at de likner uflidd tobakk.
Hun spiller mot Emily Blunt, som også er ganske ukjent, og som perfeksjonerer en klisjétenkt rolle ved en slags feministisk søvnighet med tunge gobeliner og sengetepper i blikket.
Press er arbeiderklassejenta som bor med broren i en pub som blir omgjort til frikirke fordi han som drev den blir frelst for Jesus. Blunt spiller overklassejenta i et hus som på en måte er uvirkelig som en temapark og seksuelt antydende som en David Lynch-salong. De to hensiktsløse jentene opplever en slags «Heavenly creatures»-sommer sammen. Den utvikler seg ulogisk og ønskedrømt fra nysgjerrighet til sensualitet til realisert seksualkjærlighet, alt mens Bror Eks-bar bygger et skyhøyt kors som han skal reise mot de onde kreftene på toppen av dalen.
Filmen hadde tjent mye på at den fortsatte som poetisk drøm der både Jesus og Libido fikk hva de fortjener. Men onde ting og uansvarlig fleinsopp inntreffer med ubehagelig virkningsfylde, og så blir alt slik det egentlig ikke burde.
Som antydet: Jeg liker ikke egentlig denne filmen, men personene har en uimotståelig styrke og rensende galskap.