Dette er dessuten en av de filmene du burde se (hvis du likevel skal se den) uten å lese anmeldelsen, for da blir den opplagt annerledes enn du tror.
For eksempel trodde jeg at hyttetur med seks jenter i de appalanske fjellene måtte bety at det detaljorienterte tyrkiskpepper-snakket ble det uhyggeligste i filmen.
Der tok jeg feil. Etter å ha drukket seg opp kvelden i forveien, reiser ekstremsport-pippiene fra Storbritannia ned i djupe huler, der de allerede i innledningen henger så tynt i tråd at både klaustrofobikere og høydeskrekk-nevrotikere må ut på toalettet og sjekke pulsen. Hjerterytmen vil være høy allerede etter de første møtene med Mor Jords overvurderte indre. Så raser trange huler rundt dem, og halvpønkete adrenalinkjei brekker beinet så uutholdelig at ankelen likner et reingevir. Da tenkte jeg: OK, nå blir dette en pustevanskelig naturthriller om hvordan senete venninner klarer å redde skamslått venninne ut av jordas siste pustehøl før innsida klapper sammen.
Der tok jeg feil. Hva som plutselig åpenbarer seg av sivilisasjonsfremmed honkie-shite i det lemstre underlandet, vil jeg ikke antyde. Så hvis dere tilhører det smarte mindretallet som bare leser filmanmeldelser i Aftenbladet, kan dere fremdeles gå av gårde på kino og bli sjokkert. For det blir dere. Den groteske utviklinga av filmen er så nydelig balansert og samtidig så primitiv og vill, at man skal lete lenge etter mer skrekk som det er vanskeligere å holde på seer-avstand. Ikke engang skuespillerne visste hva som skulle skje før scenene var der.
Du som ikke leser anmeldelser på forhånd, var så sikker på at du skulle se en dramathriller at du lot damene bli virkelige, som når du ser britiske barfilmer der halvkyniske maggier sjekker opp to russiske marinegaster og våkner med tre tømmermenn. Når historien skeier ut i et nesten ubeskrivelig blodbad, sitter du fremdeles med en følelse av å se slekt og venner på tur. Du hadde kanskje tenkt du skulle si noe vittig etterpå om at kvinner oppsøker huler av samme grunn som de elsker trange sko. Men forfatter og regissør Neil Marshall skaper en nesten atavistisk utvikling fra oppvakte jenter til råe overlevelsesdyr og blodstenkte mordere. Shauna MacDonald (Gail i «Late night shopping») ser ut som et sart dielam fra Teletubbies da filmen starter, og mot slutten kunne hun vært dama som bankte Conan the barbarian og spiste hjernen hans. Men det skulle jeg ikke si noe om.
Det bør i hvert fall være tilgitt om jeg nevner at filmen vil funke som genial sinne-terapi for damer med utro kjæreste. Det bør i hvert fall nevnes at dette er «Picnic med døden»-temaet opphøyd i noe tallrikt.
Også denne filmen starter med at et barn dør. Det er for ofte.