Filmen viser i hvert fall én ting som ikke fantes på syttitallet: Torsoen til Ryan Reynolds. De som husker den nakne John Lennon, vet hvordan menn skulle se ut den gang. Reynolds med det snille førskolefjeset har en geometrisk sjokkerende overkropp som vil få jenter til å skrike før uhyggen starter – fordi de ønsker seg tjue minutter i Los Angeles og seks ekstra fingre. Så er det sagt. Helsestudioene blir overfylte.
Historien i «The Amityville horror» er nødvendigvis slik den pleide. En gang for lenge siden fantes det en tabloid familie med navnet Lutz. Den røykte antakelig National Enquirer og trodde at huset var besatt av døde indianere. Stuart Rosenberg regisserte i 1979 filmen om hvordan James Brolin og Margot Kidder unnslapp den brumlende bygningen sammen med barna sine. Fordi hele California er besatt av en ondartet repetisjons-djevel, har Andrew Douglas laget en 2005-versjon. Den ble slett ikke er så dårlig som man vil ha det til. Den er bare sånn som man vil ha det til.
Reynolds har slått seg sammen med den unge mora Melissa George, en australierinne som ser yngre ut enn sitt eldste barn. Den nye resirkulasjons-familien får kjøpt drapshuset i Amityville for nesten ingenting, og de flytter inn til muntre melodier som Tom Petty ville likt. Det varer ikke lenge før den skjeggete stefaren begynner å etterape Jack Nicholson i «Ondskapens hotell». Samtidig manner huset seg opp med kålmage-lyder i avløpet og pigmentfattige dødningefjes i kroker og kott. Mors øyne blir oppsperra som junkie8glugger. Stefars blikk er smalere enn Clint Eastwoods sigarettpapir. Barna valper måpende rundt i korridorer og ser sanne syner i hytt og vær. Vi som utgjør alle disse fagfolkas faste kundekrets, sitter tålmodig og venter på at alle gjentakelsene skal begynne. Det gjør de.
Underveis finnes en scene med gavleklatring som er ganske bra, og klimakset funker også. Hvis man føler ærlig og redelig for barnemord og barnemishandling som underholdning, vil man ha en fin kveld på Sølvberget.