Fire temmede dyr – løven, sebraen, sjiraffen og flodhesten – har mistet all føling med villskapen der de nyter storbylivet i zoologisk hage i New York. En dag får sebraen for seg at han vil rømme, og snart er alle fire på tur til Madagaskar. Filmen handler om deres møte med dyr og jungel på øya sørøst for Afrika. Parallelt får vi små glimt av tre pingviner som har rømt fra dyrehagen til Antarktis.
Regissørene Eric Darnell og Tom McGrath har utnyttet animasjonsteknologien til å klemme og strekke figurene i ekstrem grad. Det ble virkningsfullt brukt til å skildre superheltfamilien i «De utrolige» (Pixar/Disney-produksjon) i vinter. Men i «Madagaskar» blir det masete når bein og hals på dyrene til stadighet skal strekkes og bøyes i alle tenkelige retninger. Situasjonskomikk alene kan ikke berge en fortelling.
Dyr og natur på Madagaskar er altfor dårlig utnyttet. De merkelige baobab-trærne er med, men uten snodige detaljer ved frukt og stamme. New York-dyrene møter masse lemurer, særegne halvaper som bare finnes på Madagaskar. Men filmskaperne lar dem hoppe frenetisk på bakken, ikke svinge seg elegant i trærne, der de oppholder seg for å unngå rovdyret, fozaen. Og hvorfor ser man bare én eneste sommerfugl i en natur der det flagrer fullt av slike?
Men slik blir det når ikke ett gassisk navn står i rulleteksten. «Madagaskar» er Hollywoods omtrentlige idé av jungelen, akkompagnert av malplassert musikk som «What a wonderful world» og dansemusikk som har mer karibiske røtter enn herkomst i Det indiske hav.
I animasjonsfilmen «Istid» (2002) ble vennskap og moralske valg behandlet på en intelligent måte. I «Madagaskar» blir dilemmaet slik: Skal løven bli vill igjen, må han spise sebravennen sin. Men regissørene klarer aldri å skape ekte følelser man kan leve seg inn i, bare mas.
Så gjenstår om «Madagaskar» kan nytes som sitatfilm, slik «Shrek» I-II fråtset i eventyrallusjoner. Men da måtte regissørene ha funnet på noe mer enn å la fire dyr si et halvhjertet «let's go wild».
kristin.aalen@aftenbladet.no