Regissør Michael Dowse forsøker behendig å unngå pekefinger-fellen: Se, hvor ille det går deg hvis du hører høy diskomusikk, da ødelegger du ørene.
Filmen må snarere kalles en liksom-dokumentar som overlater til publikum å tenke selv. De som lever av å selge house-musikk — plateselskap, partyarrangører og dj-er - er likevel så parodisk og harselerende tegnet at ingen bør være i tvil hvor regissøren står. Han forsterker det fordummende, for ikke å si hjernedøde i festemiljøet.
I sentrum står den fiktive DJ-en Frankie Wilde som på alle vis lever opp til navnet ved å være den heftigste og mest kokaindopa houseparty-freaken på hele Ibiza. Skuespiller Paul Kaye leverer med sitt utagerende kroppsspråk og ville blikk en svært overbevisende rolletolkning, fra han surfer på jubelen fra dansegulvets horder til han får vite sannheten om hørselen på et legekontor.
Særlig kreativt iscenesettes Frankies avhengighet av dop i form av en glefsende bjørn han stadig må slåss med. Hvilket helvete det er for en musiker å brått være i en verden uten lyd, blir også levende formidlet.
Men å se «the rise and fall of Frankie Wilde» blir i lengden litt kjedelig i all sin dumskap. Godt er da at regissøren har et vendepunkt på lur for den døve dj-en, nemlig et vettugt menneske som lærer ham å leve med en manglende sans. Også dette utnytter Dowse til en raljerende parodi på house-miljøet: Nå vil de tjene penger på Frankies comeback som døv dj. Stikk den.
Harsellaser har alltid noe kaldt over seg. Derfor er det rørende at regissøren klarer å ende på en tone av varme og håp for den stakkars hovedpersonen. Godt gjort!