Hjernen faller fra hverandre og vi blir som autister, svarer den serbiske regissøren og manusforfatteren Goran Paskaljevic. Det får han filmatisk godt fram.
Grepet er å la den hjemvendte soldaten i «En midtvinternattsdrøm» knytte seg til autisten Jovana. Den unge jenta lever i sin egen verden, ute av stand til å kommunisere rasjonelt med sine omgivelser.
Helt i starten minner filmen om Lars Noréns teaterstykke «Krig» som Rogaland Teater viste i vår. Men Paskaljevics fortelling har varere og mer håpefulle trekk enn hos svensken, iallfall midtveis.
Soldaten Lazar vender hjem etter å ha desertert og sonet 10 år i fengsel. Barndomshjemmet finner han overtatt av Jovana og hennes vakre mor. Egentlig vil han drive dem på dør, men ombestemmer seg plutselig.
Det er blitt en sår, men nydelig fortelling om tre mennesker som finner sammen i et uvanlig fellesskap. Slik døyver Lazar smerten fra ugjerninger han har deltatt i, mens Jovanas mor får trøst i sorgen over et barn som ikke fungerer normalt.
Regissøren har et godt håndlag med kamera og skuespillere, mange av dem amatører. Slik skaper han scener som viser et samfunn slitt ned av krig, men også fylt av krefter som bærer fram tradisjonsrik kultur.
Sluttscenen blant blomstrende frukttrær er uendelig vakker og sorgtung på en og samme tid. Den alene er verdt kinobilletten.
kristin.aalen@ aftenbladet.no