Med riper i lakken kjemper han på felgene løs for å slippe unna den knusende kloa på skraphaugen. I siste liten blir han reddet av ungjenta Maggie Peyton (Lindsay Lohan), sønnedatteren til en verdensberømt rallykjører.
Selve historien følger oppskriften. Et stykk medtatt bil møter ung jente og hennes venn, som er god til å mekke. En klysete rallystjerne lokker Maggie med smiger, løgn og raske biler, og det hele ender med full krasj bokstavelig talt. Så er det duket for makeover, og en sluttscene som knapt kan overraske en eneste kinogjenger. Men hva gjør det når Herbie er et sjarmtroll, og både bilkunstene og spilloppene hans frir til latteren. Filmen balanserer fartsfylt spenning og haloi opp mot mer alvorlige og tårevåte scener. Og i slutten, når Herbie og Maggie kjører rally til van Halens skamløst fengende Jump, skal man være hugget i stein for ikke å kjenne det rykke i Heia-muskelen.
Best av alt, og ansvarlig for en av terningprikkene alene, er filmens moral. Nemlig den at gammelt er godt. I tider hvor man kaster, ikke reparerer, og hvor nytt blir gammelt før malingen er tørr, er nostalgi både miljøvennlig og viktig for historiebevisstheten.
Herbie fremstår slik vi husker ham fra de gamle filmene, hvitmalt med røde og blå fartstriper, spyttende, sprutende, og bærtende når verden går ham i mot. Med nummer 53 oppå panseret og temperament i massevis under, gjør han et strålende comeback. Riktignok har han fått ufyselig mange logoer og reklameklistremerker siden sist, men sånn er det jo i rallyverden. Det er også verd å nevne at den norske dubbingen til tider er vanskelig å høre. Den drukner i snøvling, musikklipp og lydeffekter. Likefullt er «Herbie — Full tank» et herlig gjensyn for dem som husker de gamle Herbiefilmene fra 1960 og 70-tallet, og et sjarmerende nytt bekjentskap for den yngre garde.
Velkommen tilbake, Herbie!
hege.svanes@aftenbladet.no