Men mot slutten mister regissør Walter Salles grepet om den flotte rytmen han har jobbet i.
De første tre fjerdedeler av denne psykologiske thrilleren er utmerket laget. Den unge, nyseparerte moren Dahlia (Jennifer Connelly) flytter inn med sin lille datter Ceci i en mildt sagt dyster høyblokk i New York. Svart-skittent vann skal etter hvert vise seg å lekke inn flere steder enn i heisen opp til leiligheten i niende etasje.
Salles bygger gradvis opp en klaustrofobisk og ualminnelig våt stemning ettersom det øsregner grått ute og drypper svart inne. Han balanserer også lenge brukbart mellom det moteriktige motivet «liten synsk jente hører stemmer» og en mor som tvinges til å bearbeide traumatiske barndomsminner.
Men brått går det aldeles i krøll for Salles i redigeringen. Fem opplysninger bøtter inn like hastig som regnet. I den grad man får med seg oppklaringen på alt det mystiske, føles den langt fra troverdig.
Nå ja. «Dark water» er ikke den eneste grøsser som sliter med å ende overbevisende. Forrige ukes premierefilm, «Nøkkelen», grep også til konstruerte forvandlinger for å komme i mål. Og tenk så lite vi trodde på slutten i «Villmark» med Kristoffer Joner.
«Dark water» gir likevel gode grøss underveis. Og skuespillerne er store: Jennifer Connelly forknytt som angstfylt mor, John C. Reilly utsøkt som eiendomsmegler, Pete Postlethwaite skummel som vaktmester, Tim Roth utrettelig som advokat og Ariel Gade fantastisk i rollen som lille Ceci.
kristin.aalen@aftenbladet.no