Akrobat-slåsskjempen Jet Li har omsider funnet en story som kan trekke mer publikum enn hongkongactionfrelst fans.
Riktig ille gikk det i 2001 da Li i «The One» slåss med 123 utgaver av seg selv og man aldri forsto hvem av dem som var ond og god. Nå har franske Luc Besson forsynt ham med et kvassere manus.
Med bruk av atferdspsykologisk terror har gangsterleder Bart (Bob Hoskins) alet Danny (Jet Li) opp til å bli en livsfarlig amstaffhund. Straks hundehalsbåndet tas av, er det et signal til Danny om å nedkjempe Barts ofre i Glasgows underverden.
Filmen har fått 18 års aldersgrense fordi kampscenene er rå og kyniske. Innledningsvis er de så støyende at kontrasten til det andre, menneskevennlige livet som overrumplende sender solstråler inn i Dannys liv, blir utrolig effektfull. Jeg røper ikke mer enn at Morgan Freemans stemme plutselig brer seg mildt i øregangene. Han åpner døra til en verden der empati og omsorg er like selvfølgelig som de er fraværende i Hoskins univers.
Jet Li har ikke mange ansiktsuttrykk å variere med. Det som har gjort ham til Asias nest mest berømte actionskuespiller etter Jackie Chan, er at han mestrer kampakrobatikken. Etter beste evne forsøker Li å uttrykke lengsel etter nærhet og varme. Litt motvillig godtar jeg det, takket være ideen om at han jo er oppdratt som hund fra han var liten.
Men det er storstjernene Bob Hoskins og Morgan Freeman som glitrer i dragkampen om Dannys sjel. Å, som Hoskins gneldrer og gnir seg i henda når gullet glimrer, eller gnistrer i dødbringende raseri når kamphunden Danny ikke adlyder. Der man nok kunne innvende at karakteren Bart er for ensidig ond, klarer Hoskins å tilføre ham en infam intensitet som skaper troverdighet.
Jo, det er severdig. Actionscenene er velkomponerte og fartsfylte, de rolige partiene der Danny nøster opp sin fortid før hundelivet, flyter som mektig elvevann, umulig å stanse når det først baner vei for nye verdier.
Men om Jet Li alt i alt får flere fans av en story som vil tilfredsstille både kung-fu-frelste og humanister, se det gjenstår å se.
kristin.aalen@aftenbladet.no