Det mest interessante med regissør Gregg Arakis film er kontrasten han skaper mellom to kamerater som reagerer helt ulikt på misbruket de ble utsatt for i åtteårsalderen. Neil utvikler seg til å bli en gutteprostituert som snakker åpent om mannfolkene som plukker ham opp i parkene. Brian, derimot, har fortrengt at noen tvang ham til å utføre ekstreme, seksuelle handlinger som liten. Han glir inn i en forestillingsverden der UFO-er får skylden for onde dagdrømmer og nattlige mareritt.
Med sikker hånd kryssklipper Araki mellom guttenes historier, først med nødvendige glimt fra sentrale barneår, deretter med vekt på ny erkjennelse når begge er blitt 18-19 år gamle. Bildet som gis av guttenes mødre, er også tankevekkende. Begge er på hvert sitt vis svært naive.
Man kan bli matt ved synet av alle partnerne Neil selger seg til. Men regissøren forfaller aldri til spekulative skildringer. Han bruker scenene til å forfølge utviklingen i ungguttens følelser, som fra suveren likegyldighet glir over i dyp fortvilelse.
Ingen kan se «Mysterious skin» uten å få med seg poenget: Seksuelt misbruk av barn er mentalt ødeleggende.
kristin.aalen@aftenbladet.no