For jeg vred meg urolig i kinoens skinnstolsete den første halvtimen. Underlige personasjer møtes i og omkring en landsens dansk kirke. Stjerneskuespiller Ulrich Thomsen er ugjenkjennelig som surmutt skinhead og nynazist. Adam heter han og er akkurat sluppet ut fra fengselscella for å sone samfunnstjeneste hos en idealistisk prest. Mads Mikkelsen er den shortskledde Herrens tjener som tar seg av samfunnets utstøtte.
Det blir raskt klart at prestens realitetsorientering er gått aldeles fløyten. Ikke før har Adam med et ondt flir foreslått å lage kake av eplene fra kirkegårdstreet, så sier presten ja: Eplekake må bli nynazistens oppgave.
Legg dertil en parodi på en sjelesorgsamtale med en fortvilet kvinne. Hva er dette — nok en versjon av den skandinaviske klisjeen med en tvers gjennom teit prest? Dessverre tar det for lang tid før regissør Anders Thomas Jensen får vist at han vil noe mer enn å flytte rundt på stive pappfigurer.
Men omsider forvandles «Adams epler» til et idédrama som drøfter det godes problem i en verden fylt av lidelse. Finnes Gud? Nytter det å vende det annet kinn til når noen hånler, slår, sågar skyter? Eller bør man heller ty til en naturvitenskapelig livsanskuelse og fnyse av tro og håp, slik stedets lege gjør. For ikke å snakke om å hylle Hitler og kynismen som ideologi, ikke kjærligheten.
Visst tumler regissøren med spennende problemstillinger. Men midtveis blir symbolbruken overtydelig: Svarte fugler, så mark i epletreet understreker at onde krefter har overtaket. Tordenvær (klisjeen over klisjeer helt siden Shakespeare) braker løs når klimaks inntreffer.
Heldigere er varianten av den brennende busk. Bryr Gud seg likevel?
Til slutt samler regissøren trådene suverent. Absurd galgenhumor rammer gode og onde, tvilende og troende av alle slag. Og Bee Gees-melodien «How deep is your love» kommer til heder og verdighet: Cause we're living in av world of fools og trenger vi fortsatt kjærlighet.
kristin.aalen@aftenbladet.no