Overfladisk, spennende

Klonene selv tror de er mennesker som holdes innestengt i en bunkers etter at en økologisk krise har rammet jorda og gjort den ubeboelig. Alle håper å vinne i det store lotteriet som trekkes hver kveld, med toppgevinst — en billett til «Øya» - den siste del av verden som ikke er forurenset. Mellom loddtrekkingen jobber de trutt, lever kravløst og stiller ingen spørsmål til tilværelsen. Unntatt en.

Et nervepirrende anslag setter kroppen i mottaksposisjon for spenning. Og øyet lar seg glede av hvite, sterile flater, monumental betong, tekniske duppeditter og rene linjer. Så rulles historien om enkeltmenneskers profitt på andres begjær etter skjønnhet, langt liv og god helse, i gang. Selv om effektene er flotte og scenografien ser ekte ut, blir det tidvis som om ikke bare rollefigurene er klonet, men også enkelte scener og deler av plottet. I «The Island» virker det som om filmmakerne har skummet seg gjennom gamle science-fictionfilmer, for å finne både hendelsesforløp og visuelle uttrykk til sitt eget produkt. Nevner «Coma» fra 1978, med Michael Douglas.

Likevel, framdriften er god, stemningen er heseblesende, og undringen over hvordan ting henger sammen, vekkes tidlig. Hvor går nå disse røde ledningene hen? Så punkterer filmen, når forklaringene serveres på sølvfat. I store, lettfordøyelige biter.

Filmens underholdningsverdi reddes likevel, i stor grad, av godt skuespill. Scarlett Johansson er nydelig søkende, grensetestende - og handlekraftig, når det trengs. Ewan McGregor har gutteaktig sjarm, fantastisk utstråling, og et blikk som kan skifte uttrykk på et hundredels sekund. Og Steve Buscemi - en tilnærmet perfekt skuespiller som evner å fylle selv småroller med temperament og motsetningsfylte følelser.

Sett Ewan McGregor, Scarlett Johansson og Steve Buscemi på samme rolleliste til en film, og enhver filmregissør har et drømmelag av skuespillere å jobbe med. I bakgrunnen står en produsent og gnir seg i hendene. Det er ikke fritt for at også publikum vil kose seg med det ferdige produktet, nesten uansett.

hege.svanes@aftenbladet.no