Søtt og forutsigbart

I mai hadde vi «Katteprinsen», nå er det superkatten Zorba vi får anledning til å stifte bekjentskap med, et sjarmerende bekjentskap.

Gatas helt, Zorba, tar på seg rollen som måkemor, da en oljetilgriset ungmåke stuper ned i fanget hans. Hun ber ham ruge på egget hennes til det klekker, og så lære måkeungen å fly. Dermed blir Zorba og kattegjengen hans uventet til surrogatfamilie for en liten sulten måkejente som aller helst vil være katt. I bakgrunnen myldrer de ekle kloakkrottene og legger en plan for hvordan de skal frarøve makten fra kattene. Det er med andre ord duket for et skikkelig bakgårdsdrama.

Filmen rekker over oljesøl, rotteplager, manglende bevaring av museumssamlinger og søskensjalusi i forrykende tempo, i spedd litt for lange musikalliknende sangnumre. Den lider litt under banal replikkføring til tider, og tørre ordspill. Dette må kanskje oversetteren ta på sin kappe. Men tegningene er fargerike, og figurene er tegnet med skarpe streker, mot litt dusere bakgrunn, noe som gir eventyraktige bilder. Og spørsmålet; kan en katt lære en måke å fly, besvares ikke før helt til slutt — på en litt banal, men rørende måte.