Douglas Adams ur-britiske skriverier tilhører bare en tid og er en slags absurdistisk narsissisme som utsprang av det lange tiåret mellom 1967 og 1979, da alle faste ting ble snudd på, alle ironier ble oppdaget og alle relativiteter omsider endelig anerkjent.
Jeg skal nå kjede dere med utenomsnakk, akkurat som Adams: Da Gud hadde forlatt universet og overlatt det til ca én milliard hysterisk skrikende kvinner, var det fristende for gjenværende menn å innta den ledige plassen. Hvordan ser jorden og omland ut hvis du sitter høyt oppe og ser ned på alle? Slik antropologer gjør. Mellom 1967 og 1979 gjorde alle menn med IQ over hodet akkurat det hver dag, og slik ble den ironiske relativismen skapt. I samsvar med oppdagelsen av atomet, som dementerte begrepet substans. Relativismen ble for de flestes tilfelle koblet til enkle, populistiske politiske stemninger. Slik ble også satiren gjenskapt.
«Hitchhiker's guide to the galaxy» kan med stor rettmessighet sees på som en erke-britisk fantasi omkring motorveiutbygging, irriterende byråkraters absolutte idioti, styringsmaktenes mangehodethet og den panteistiske relativismens betydning for en tédrikkers bekymra kjærlighetsliv. Siden den gang oppdaget folk at byråkrater var nyttige redskaper mot de som vil gjerde inn strandlinjer og at bare Carl I. Hagen dyrket hippienes fjorten friheter. Mye endret seg med det.
Filmen ser egentlig ut som om den ble laget av Terry Gilliam i 1980, som en epilog til Tiden. Tiden forsvant i 1980, og ingen har sett den siden. Filmen virker dessuten som et normalt snakkesalig Monty Python-prosjekt, og hovedrolle-innehaveren Martin Freeman kan være en gjenfødt Terry Jones, og de superbyråkratiske Univers-utsletterne vogonene minner sterkt om en plasmisk krysning av Winston Churchill, Robert Morley og Mordor-mammaen Margareth Thatcher. Det finnes lange sekvenser som antakelig parodierer «2001: En romodyssé» uten å ville det, men først og fremst er haiker-historien nok en versjon av Kafkas «Prosessen». En mann går utenfor huset sitt i pysj og slåbrok. Plutselig går jorda under, og han må haike gjennom Universet på leting etter det rette spørsmålet, iført sine behagelighetsplagg og desperat i behov for en kopp té. Delfinene skjønte alt før menneskene. Musene hersker på jorda. Haikerens oppdagelser er ironiske reproduksjoner av den flørtne panteismen som Guds død påførte menneskene: Dyrene skjønner så meget mer enn oss. Svaret er 42. Hva skal vi med spørsmålet?
Mottoet i briters liv er «Don't panic», så filmen kunne ikke ha kommet i en mer ironisk tid. Og ironisk-kynisk surrealisme vil alltid ha sin underholdningsverdi fordi den i form ligger så langt unna innlevelses-dramaene at man blir hjernevaska inn i en slags sub-følsom tankeverden der paradoksale ordstrømmer erstatter blodsystemet. Det er steinkult, men hvis du ett lite øyeblikk mister følelsen av å se noe sekterisk, vil kjedsomheten ramme med sine mektige megatonn. Så knytt dere til filmen! Følg intenst godt med! Si: Dette er moro. Dette er moro! For ellers er det ikke.