George A. Romeros tilhengere setter antakelig også pris på blånetter i retrostil, så de kommer til å ha det bra.
Den forrige zombie-filmen jeg så, liknet en western. Denne ser ut som en Mad Max-fantasi med islett av rockefri «Streets of fire». Simon Baker kommer nokså rett ut av nesten ingenting, men han virker behagelig som en irskætta Michael Paré med sine stillferdige machofakter og sine knappe soldatreplikker. Valget av Asia Argento i damerollen er ikke tilfeldig. Argento er datter av den bisarre italienske grøsserregissøren Dario Argento, og hun er en slags trash-kjendis for kultfolket i de mest slarvne delene av videohyllene. Hun passer til den ømt-tøffe damestilen fra det post-feministiske åttitallet og spiller film som om hun hogde ved. Og Dennis Hopper. Han er gjenoppvakt og likner en CNN-reklame i et slags råflott flyktningemottak midt i den zombie-beleira byen. Det er hyggelig med Hopper. Han har den fine følinga som følger en bevisst oppbrukt mann.
Filmen plasserer seg fort i et kvasi-futuristisk by-Amerika der omstendelig utstyrte udøde har overtatt underklasse-funksjonene til et disfunksjonelt samfunn. I den ruvende jernvogna sitter Tank Girl med det korte, lyse håret og frakter hentere inn i fortidas butikkområder for å skaffe de rike i Hopper-tårnet forsyninger. Blant de upolitiske henterne finnes altså Baker, mens revolusjonen i bakgatene ledes av IRA-prototypen Mulligan.
Balansen mellom kjøttetere og menneskelig hyllevare forstyrres da det viser seg at de enkle vandrerne lærer organisert liv. De assimileres og tilpasser seg i en flirende minoritetsironi. Burgerborgerne får en fører med King Kong-krigerske brystkassebrøl og møtes til sist ved floden. I likhet med Maos tilhengere kunne de ikke svømme før Sjefen gjorde det. Og Sjefen gjør det. Det vil være et mektig syn for gamle ml-ere da den absolutte underklassen (som alltid har vært kjent for å spise rødt kjøtt uten salat-alibi) kommer sigende opp av elva på vei mot dressene i tårnet. Fyrverkeri virker ikke lenger som opium for folket.
Herfra og i mål blir «Land of the dead» en vridd politisk harselas. Det finnes riktignok ingen barnevogn i trapp, men Romeros detaljrike skildringer av overklassefolk som blir spist levende mens de flykter fra massene, gir fine assosiasjoner til revolusjonsfilmer og storminga av Bastillen. «De er bare på jakt etter et land de kan bo i», sier Simon Baker gåtefullt om zombiene. Bare for de rike finnes ingen nåde.
«Land of the dead» er omhyggelig anakronistisk. Det er ikke mye ved den som minner om moderne computerfantasier. Så å si hver eneste zombie har sitt eget utseende, og de er kunstnerisk overraskende og i bunn og grunn utrolig vakre fordi de har skulpturelle kvaliteter som ellers er sjeldne i kutchernes og kybernetikernes Hollywood. Replikkene er prikkfritt corny, de militaristiske karikaturene funker perfekt for de som kan huske den emne lukta av uventilert støv i pioneriske små videobuer for eksempel på Løkkeveien. Og bildene er altså ikke for hvem som helst. Bare for å ha nevnt det. Kamp for føden: Denne to-munna dama er for eksempel med i størsteparten av filmen.